Etter tidligere suksesser er Marvel’s Iron Fist, fra Netflix og Marvel, en skuffelse .

Etter at karakteren av Roy Thomas og Gil Kane debuterte i 1974, får vi endelig se Iron Fist i en egen TV-serie utenfor animasjon.

Marvel’s Iron Fist forteller historien om Daniel «Danny» Rand (Finn Jones, Game of Thrones), som returnerer til New York City etter å ha vært antatt død i 15 år, etter at et fly hvor han og foreldrene var ombord i styrtet i Himalaya.

Danny overlevde og ble tatt hånd om at munker fra en mystisk dimensjon kalt K’un-Lun, hvor han ble trent opp til å sloss. Med disse evnene og andre, har han endt opp med å ta til deg den mystiske kraften Iron Fist, som er brukt for å beskytte andre dimensjoner fra inntrengere og trusler. Ved hjelp av sine fantastiske egenskaper kjemper han mot kriminelle elementer, med hjelp fra nye venner, som Colleen Wing (Jessica Henwick, Game of Thrones), og tar kontakt med Meachum-familien, som har tatt over bedriften til hans avdøde far.

Colleen Wing (Jessia Henwick) i Marvel’s Iron Fist. Foto: Netflix

Potensiale til hovedkarakteren ødelegges

Les også: Førsteinntykk av sesong 1 av Marvel’s Jessica Jones

Noe som mange mener er det essensielle med Danny er bakgrunnen hans. Han tilbragte store deler av barndommen som et rikmanns-barn i New York City, for så å oppleve en stor tragedie som gjør at han lever som et ukjent, foreldreløst barn i flere år, så som ungdom i en mystisk by, for å tilslutt være tilbake som en fremmed i New York City. 

Dette er noe serien fremdeles ikke har tatt et særlig grep på, etter de to første episodene, og dermed også sliter med å gi et godt inntrykk av at Danny har det vanskelig med det han gjennomgår, selv med hans tøffe opplæring og oppdraget som er grunnen til at han returnerer til New York City. Det er ingen tegnt til at dette er en mann som har funnet selvinnsikt og motivasjon fra tragedie og adskillelse fra hans hjem. 

Hva vi istedenfor får er at Danny virker som en rik playboy, som simpelt har vært på et yoga-retreat i noen måneder og bekjemper kriminalitet på fritiden, helt uten forsøk på å tilpasse seg sin nye tilværelse.

Danny sitt oppdrag, som er grunnen til at han er tilbake, kunne fungert bedre hvis gjort riktig, men det virker som serien mer eller mindre glemmer dette i de første episodene. At serien også ikke helt ser ut til å ha bestemt seg for en hovedskurk er litt hva serien mangler for å bygge opp helten sin.

De tidligere Marvel-seriene har mer eller mindre vært ganske vellykkede på det å gi hovedkarakterene sine en drivkraft, og lagt opp godt hvorfor de omtrent ofrer livene sine for andre. Alt fra Matt Murock (Charlie Cox), som i Marvel’s Daredevil er drevet av sin katolske skyldfølelse til å beskytte dem rundt ham, til Jessica Jones (Kyrsten Ritter) i Marvel’s Jessica Jones som sliter med å komme tilbake fra et traumatisk angrep og derfor kjemper for alles rett til fri vilje.

Familiedramaet tar overhånd

Les også: Førsteinntrykk av sesong 1 av Marvel’s Luke Cage

Kanskje det mest overraskende med tolkningen av Danny Rand er hvordan serien fokuserer på hans nye liv i New York City, i det han returnerer til Meechum-familien, det næremeste han nå har av familie. Dette er en familie som i utgangspunktet ikke vil tro at Danny er den han sier han er, og av åpenbare økonomiske grunner ville få livene sine endret hvis Danny forsatt er i live.

Dette er et fokus vi så mye mer i TV-serien enn i tegneseriene, spesielt Dannys forhold til Meachum-søsknene Joy (Jessica Stroup, The Following) og Ward (Tom Pelphrey, Banshee), men også deres avdøde far Harold Meachum (David Wenham, Top of The Lake), som for Danny nesten er hans andre far.

De første episodene overfokuserer rett og slett på familiedramaet, og med det også businessdrama, som oftest minner om en sidehistorie fra Gossip Girl. 

Serien redder seg litt når selskapet til Meachum og Rand-familien viser seg å ha tilknytninger til andre organisasjoner, så tanken bak er god, men for å være en superhelt-serie tar det litt for mye overhånd utover de første 6 episodene. Dette gjør at serien ikke fokuserer godt nok på hva som gjør Danny/Iron Fist til en interessant karakter, med all mytologien bak karakteren og hvordan han tilbragte mye av livet sitt etter ulykken. 

Meachum-søskenen Joy (Jessica Stroup) og Ward (Tom Pelphrey) i Marvel’s Iron Fist. Foto: Netflix

Skuffende slåsskamper

Les også: Førsteinntrykk av sesong 2 av Marvel’s Daredevil

For å være en serie sentrert rundt en hovedkarakter som er en mester på kung-fu er det overraskende hvor lite tid som faktisk brukes på actionsekvenser. Kanskje vil noen skylde på det faktum at hovedskuespilleren ikke har mye erfaring med kampsport, i motsetning til feks Keanu Reeves i eksempelvis John Wick-filmene. Jones har gjort en innsats med å lære seg flere forskjellige slåssteknikker som han tar i bruk, men det er lite til nytte når et av de klare problemene er hvordan det filmes og senere redigeres.

Fokuset i filmingen og de konstante kuttene i redigeringen gjør at det ofte blir vanskelig å forstå hva Danny faktisk gjør, og det ødelegger inntrykket av at han kan være noe i nærheten av så god til å sloss som serien ønsker oss å tro.

De første slåsskampene er veldig saktegående, og når serien endelig skrur opp tempoet litt, er det fremdeles ikke spesielt imponerende.

Et eksempel på litt ekstrem kutting i redigeringen kan sees i en scene i en av de første episodene, hvor Colleen er låst inn i et bur med to store menn hun sloss mot. Dette er kanskje flisespikeri, men hvis vi ser på John Wick 2 som denne perioden har gått på kino og hvor god Marvel’s Daredevil har vært når det kommer til slåsskamper, er det skuffende å se dette resultatet i Marvel’s Iron Fist.

Hvorfor det også tar 4 episoder å vise en lengre slåssesekvens hvor Danny er involvert, er litt i tregeste laget.

Et karaktergalleri med klare mangler

Meachum-familien er ikke gode skurker, men de to søsknene Ward og Joy fungerer som oftest greit som karakterer. Begges forhold til Danny bygges opp over tid. Ward har et sjalusi vi ikke så fra starten, men som troverdig utvikles over tid, med gode tilbakeblikk og antydninger til hvorfor. Joy derimot, legger serien mer opp som en karakter med moralske dilemmaer. 

Det som virkelig mangler i serien er ikke bare en god og klar skurk, men også generelt sett mer av karakterer du ønsker å følge videre. 

Hvordan serien klarer å gjøre en så dårlig jobb med Colleen Wing er skuffende, spesielt etter hvor bra Marvel’s Luke Cage taklet Misty Knight (Simone Missick) i fjor. Historien rundt Wing er ikke håndtert så bra, og hennes motivasjoner for å hjelpe Danny er veldig lite utforsket, for å være seriens kvinnelige hovedkarakter. Hun kan karate, ferdig med det. Ikke bra.

I det minste ser de første episodene at både Jeri Hogarth (Carrie-Ann Moss) og Claire Temple (Rosario Dawson) returnerer. Hogarth har en tilknytning til Danny gjennom hans far, og blir en viktig støttespiller, noe som gir mening. Og til tross for at vi fikk hint om at hun kom til å trene hos Colleen i Marvel’s LukeCage, er det litt kronglete hvordan serien tvinger inn Claire, selv om det i minste er med å gi serien litt humor, noe som den til tider dypt trenger.

Colleen, Danny og Claire i Marvel’s Iron Fist. Foto: Netflix

Sliter med å finne balansen

For å være en serie rundt en av de fire Marvel-superheltene som senere i år skal møtes i miniserien Marvel’s The Defenders, er dette skuffende. Iron Fist er karakteren med dypest mytologi av de fire, og mye av potensialet kastes bort på seriens fokus, som ser ut å være alt utenom de overnaturlige elementene.

Alle de forskjellige historiene er så dårlig balansert, at det ofte virker som serien er mer interessert i å være et familiedrama enn noe annet. Nærmest så serien ikke har noe sans for å fortelle en sammenhengende historie også.

At det ikke er først i den sjette episoden det virker som serien er interessert i å grave litt ned i mytologien rundt Iron Fist, og ting som skjer utenfor familiedramaet, er litt i seneste laget.

Etter å ha mer eller mindre likt alle de 4 sesongene av Marvel-seriene til Netflix skuffer Marvel’s Iron Fist. Hvorfor også noen forsetter å gi Scott Buck en rolle som sjefprodusent alene for en serie, etter å ha vært såpass delaktig i de siste sesongene av dramaserien Dexter, er et spørsmål som burde stilles, når Buck nå for øyeblikket gjør klar nok en TV-serie for Marvel i form av Marvel’s Inhumans.

Forhåpentligvis vil serien forbedre seg i de påfølgende episodene, og gjøre en god oppgave av å lade opp til sommerens Marvel’s The Defenders, men etter de første 6 episodene er håpet magert.

201717maralldayIron Fist, sesong 1NetflixSjanger:Action,Drama