Har du noengang lurt på hvordan en serie som Desperate Housewives ville blitt om HBO stod bak? Trolig er Big Little Lies svaret på det. 

Det er litt av et stjernegalleri HBO har samlet sammen når vi serveres tankevekkende drama og spenning basert på en hverdagen til velstående foreldre. Reese Witherspoon, Aleksander Skarsgård, Laura Dern og Nicole Kidman ville blitt gjenkjent i de fleste av verdens gater, mens Adam Scott (Parks And Recreation) og Shailene Woodley (The Descendants) er voksende stjerner etter flere gode prestasjoner det siste tiår.

Reese Witherspoon har en fremtredende rolle i Big Little Lies

De er vakre, velstående og lever tilsynelatende perfekte liv. Men la deg ikke lure. I Big Litte Lies får små løgner store konsekvenser, mens de større hemmelighetene blir litt vel vanskelig å prosessere, for her skjønnmales ingenting når vi inviteres inn i livene til de som ser ut som de har alt.

Alt fra skaden sladder i nabolag kan gjøre, til vold i hjemmet og hvordan voldtekt ødelegger et menneske blir formidlet i en serie som beskrives som komedie-drama. Det som virkelig skiller denne serien fra andre er at vi her også får se hvordan barn blir kasteballer i voksnes galskap. For denne anmelder ble det etterhvert fint lite å le av, til det ble dramaet for godt og intenst. For om noe er Big Litte Lies en forstyrrende god serie, som fanger absurditeten bak privilegerte foreldres trang til å kontrollere hver minste detalj, uten snev av hensyn til de konsekvenser det medfører.

Annonse

I skuddlinjen ender uskyldige unger, som ikke vil annet enn å ha det trygt og godt på skolen og i hverdagen.

Trekløveret i Big Little Lies. Livet kan virke perfekt på utsiden, men alle har sine små og store hemmeligheter

Når en mor eksempelvis ender opp med å ta barnet sitt til psykolog fordi hun blir så påvirket av sladder og en skjult agenda fra en overbeskyttende mor, er det en sjelden god portrettering av hvordan angst og bekymringer for eget barn kan løpe løpsk. For det er nok en god del foreldre der ute i velferdssamfunnet Norge som vet hva foreldre er i stand til å gjøre når man har en hverdag preget av «first-world-problems».

Om du lurer kan du bare ta turen til et lokalt foreldremøte, hvor selv en manglende bursdagsinvitasjon kan bli tolket som en storstilt mobbekampanje mot sitt eget barn og bli førstesidestoff i lokalavisen. Det er i utgangspunktet trivielle situasjoner som blåses opp til det ekstreme i Big Little Lies. Det er de små løgnende.

De større omhandler psykisk og fysisk vold, som når en mann terroriserer og utøver vold mot sin kone mens barna er i naborommet. Det er dramatisert mang en gang før, men her er det uten filter og med minimalt av såpe-elementer. Big Little Lies er fylt med vakre og mektige mennesker, alle strever med å opprettholde en falsk fasade og sliter med den samme usikkerhet som folk flest. Forskjellen er at de er i posisjon til å volde enda større skade når konfliktene oppstår, noe alenemoren Jane får kjenne på.

Det hele starter med drama på første skoledag for Ziggy, Jane sin temmelig oppegående sønn. Han blir anklaget for å ha angrepet en medelev, noe som for alvor får igang den lokale sladringen og medfører et ubegripelig press på moren.

Å se en mor begynne å tvile på om sønnen er med sine fulle fem er, som far, noe av det mest vanskelige jeg har sett av drama den siste tid. Jeg tror spesielt foreldre der ute vil ha godt av å se en serie som dette, for den er en god dramatisering av hysteriet en engasjert mor eller far kan iverksette. Desperate Houswifes var på sitt beste når såpe-elementene fikk hvile til fordel for de realisitske og hverdagsaktuelle, på sitt verste var det styrt fortellerdesperasjon for å skape overskrifter.

I Big Little Lies slipper heldigvis serieskaper David E. Kelley å bruke tid på de mange klisjeene og fyll-historiene som den serien, samt hans egne (Ally McBeal, Chicago Hope), gjerne ble preget av på kanaler primært drevet av annonsørers behov og ønsker. Det gir sjangeren en ny dimensjon og et mer skjerpet fokus, hvor utforsking av karakterene gis minst like mye plass som historien de lever i.

Zoë Kravitz spiller den vakre kjæresten til Madelines eks-mann.

De vikles alle inn i et større mysterium, da et drap er begått uten at vi får vite hvem. Det er litt True Detective-vibber over det hele der hvor flere av de lokale beboerne blir avhørt om en hendelse vi enda ikke har fått se. At en av historiens mange engasjerende hovedpersoner er offeret virker åpenbar, men akkurat hvem og hva som forårsaker det hele er noe vi nok må vente til siste episode for å få avdekket (anmelder har sett 6 av 7 episoder i miniserien).

Mystikkent er et godt trekkplaster som gjør jobben sin her, slik den også har gitt The Affair en rød tråd. Men i likhet med den serien er det hvordan det her fortelles om det som foregår på innsiden av karakterens hode som er den virkelige godbiten. Kvinnene står her i sentrum, hvor spesielt Celeste Wright (Nicole Kidman) og Jane Chapman (Shailene Woodley) har sitt å stri med.

Adam Scott gjør sine saker bra som «den moderne mannen» Ed Mackenzie

Ikke at mennene benkes helt. Spesielt Aleksander Skarsgård og Adam Scott leverer på øverste hylle, det er mye kompleksitet som leveres på lite tid. Litt verre er det for Reese Witherspoon, som får litt for mye spillerom og scenetid som den kontrollkåte og evig-hysteriske Madeline Mackenzie.

Det kan bli litt mye til tider, selv om det også her er mest humor å spore. Spesielt tar forholdet til datteren en absurd og morsom vending. Dette er verdt å få med seg i en seriehverdag som for lengst er overfylt med godbiter. Big Little Lies bader i personlighetsforstyrrelser og menneskers trang til å kontrollere hverandre. Det blir tidvis så stygt og intenst at det gjør serien til en av de beste om hverdagslige utfordringer som skjules bak naboens dør. Serien er et åpenbart valg for alle fans av The Affair og Desperate Housewives.

Anmeldelsen er basert på 6 av 7 episoder.  

201720feballdayBig Little LiesHBO Nordic

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here