Vår seriekritiker Steffen oppsummerer 2016 med sine topp 30 favorittserier.

2016 har vært et godt TV-år, selv uten nye sesonger av Mad Men (avsluttet), Fargo eller The Leftovers. Noen serier takket naturligvis for seg.

Det er viktig å hylle serier som gjør det bra, og nå er det en god tid til å se tilbake på året.

Dessverre var det mye som ikke nådde opp på min personlige liste i år, noen med gode avslutninger, som Person of Interest og Banshee; Skam, som forsatte å gi oss et norsk svar på britiske Skins; The Expanse, en god TV-seriene innen science fiction; superhelt-seriene Marvel’s Daredevil og Marvel’s Luke Cage som startet bra, men som tross godt karakterarbeid, spesielt i sistnevnte, falt litt ifra mot slutten; og Narcos, som også leverte godt i årets avsluttende episoder.

Det var mye oppveiing og grubling, men min Topp 30 liste ble til slutt som følger basert på hva jeg har sett.

30Goliath

En av årets overraskelser er at med en ny plattform, uten store begrensinger i innhold, klarte David E. Kelley, mannen bak klassiske serier som Chicago Hope, The Practice, L.A. Law og Boston Public å både lage en serie som passet bra for streaming og fremdeles ha unike episoder, nå når så mange serier på streamingtjenester ofte føles som en 8-timers film. Over 8 episoder følger Amazon-serien Goliath den avdanka og alkoholiserte advokaten Billy (Billy Bob Thronton), som kommer over en sak så mye større enn seg selv at han, med hjelp fra noen få, går imot sin «Goliath»; hans tidligere partner (William Hurt) og et selskap som utvikler våpen for den amerikanske staten.

Serien fungerer veldig godt, tenk Better Call Saul møter Damages. Goliath har, som hovedpersonen, sine feil og mangler, men det er en serie som underholder, takket være en god cast og en vei tydelig planlagt av Kelley & Co. Med en av mest underholdende kvinnelige birollene i en dramaserie i år, var det kjempe bra å se en Broadway-veteran som Nina Arianda spille mot navn som Thornton, i en fyldig rolle. Noen skuespillere fikk relativt lite å gjøre, som Maria Bello, men en plan om en større rolle for karakteren hennes videre eksisterer tydelig. Det er mye potensiale å spille videre på, men sesong 1 avsluttet passende med sine 8 episoder.

29Bosch

Det er alltid bra når en TV-serie med mye potensiale begynner å ta det i bruk. Bosch er en krimserie som ikke akkurat finner opp ilden på nytt, men som tydelig har mye potensiale og leverer bra historiefortelling og bra skuespill, med produsentene og skuespillerne involvert.

Slik sesong 2 var i år, hvor Bosch måtte takle og avdekke korrupsjon innad i Los Angeles-politiet og konfrontere organisert kriminalitet, viste serien potensiale for at Bosch kan bli en bra serie likevel. Ikke bare er Titus Welliver som Harry Bosch en dyktig hovedrolleinnehaver, som oser av krisma og evne til å bære serien på sine skuldre, men Bosch lot også Lance Reddick endelig få gjøre noe, etter å ha sittet litt på sidelinjen i fjorårets sesong (som handlet overdrevet mye om et kjedelig seriemorder-plott). Dette er et overraskende underholdningsrikt politidrama, bare serien fortsetter som i årets sesong, ved å yte litt mer og holde klisjeer på et minimum.

28Last Chance U

Dokumentarserien på 6 episoder kan beskrives som «Friday Night Lights i virkeligheten.» Last Chance U omhandler East Mississippi Community College Lions, et lite kjent, men høyst suksessfullt, fotball-lag innen amerikansk fotball på høyskole-nivå. Serien følger trenere, de akademiske rådgiverne og naturligvis fotball-spillerne selv, som  er på dette laget grunnet utkastelse fra deres tidligere divisjon for ting som drikking, dårlig oppførsel og synkende karakterer, i et forsøk på få NFL-drømmene deres tilbake på rett spor. Serien gjør en god oppgave i å vise fram menneskene vi følger, som den nesten farlige treneren Buddy og den akademiske rådgiveren Brittany, med sin litt for tydelig følelsesmessige investering i spillerne. Spillerne er ofte frustrerende å ha med å gjøre, og inkonsekvente, men er også en gruppe mennesker som er lett å like tross alle deres problemer.

Dokumentarserien er en sterk påminnelse på at folk fortjener en siste sjanse, uansett hvor vanskelige de er. Det er også en dokuserie som gjør en overraskende god jobb med å vise både tap og suksess hos laget som en hel, spillerne selv og andre i disse 6 episodene.

27Survivor’s Remorse

 

I sin tredje sesong fortsetter basketball-komiserien Survivor’s Remorse, fra amerikanske Starz, å utvikle seg til en TV-serie som klarer å håndtere både lettere og tyngre materiale. Det er ofte overraskende hvor bra Mike O’Malley & Co klarer å håndtere TV-serien. Dette er en komiserie som viser hvor bra en sports-relatert komiserie som Ballers på HBO burde være, men likevel får den dessverre langt fra fokuset den fortjener.

Fjorårets sesongfinale gjorde det klart at serien ikke bare hadde interesse for komikk, men også utfallet av tragiske hendelser i familien til Cam & Co. Denne tråden tok forfatterne opp igjen i år, spesielt i slutten av sesongen, hvor Cam avdekker hemmeligheter om sin families fortid og må ta hånd om utfallet.

26Orange is The New Black

 

Etter fjorårets litt skuffende tredje sesong kom Orange is The New Black godt tilbake i seriens fjerde sesong. Den startet litt ujevnt, men avsluttet bra i andre halvdel av sesongen, spesielt de to solide episodene som avsluttet sesongen.

Mer enn noensinne virket serien som en kritikk av hvordan privatiseringen av fengsler i USA kan være med på å umenneskeliggjøre fangene og skape problemer, bare for å spare småpenger. Med Piper merket for livet etter å uheldigvis starte en rasekrig i fengslet og en vakt hvis handlinger fikk et dødelig utfall, klarte sesongen ambisiøst nok å sprite opp interessen for serien, noe den trengte.

25Stranger Things

Netflix-serien fra brødrene Matt og Ross Duffer ble en av de mer avhengighetsskapende seriene på streamingtjenesten i år. Med engasjerende handling, en spesielt imponerende gruppe unge skuespillere og mange gode voksne valg, som Winona Ryder og David Harbour i de andre hovedrollene, slo sesongen treffsikkert til i mange hjem.

Med tydelige inspirasjoner, som både Stephen King og Steven Speilberg, godt fokus på vennskap sammen med familieproblemer, skrekk, sci-fi og mystikk, kunne serien endt opp som skuffende, men med Stranger Things fungerer det overraskende bra. I et år der flere Netflix-serier gikk tydelig på overtid, spesielt Marvel-seriene, avsluttet Stranger Things svært passende sin sesong etter 8 episoder.

24Black Mirror

I år returnerte endelig det som ofte betegnes som det moderne svaret på The Twilight Zone. Med flere sterke episoder, spesielt episodene Playtest og San Junipero, brøt Black Mirror aldri sitt fokus på teknologi og hvordan det er vi mennesker som er de egentlig ansvarlige for problemene som skapes. Tross noe varierende kvalitet, leverte serieskaper Charlie Brooker og de andre episoder som viser konsekvenser som er fascinerende å tenke over. Noen episoder gjorde også en twist på klassisk britiske politithrillere og hvordan «virutal reality»-teknologien kunne bli brukt for å lage teknisk sett en grøsser. Med gode valg av kjente og mer ukjente skuespillere, fra Bryce Dallas Howard og Mackenzie Davis til Alex Lautner og Wyatt Russell, var dette noe av det mest spennende fra Netflix i år.

233%

 

I år prøvde Netflix å utvide innholdet sitt enda mer i retning av annet enn engelsk-språklige TV-serier. Skuffende var det dessverre den midelmådige Gérard Depardieu-fronta TV-serien Marseille som fikk oppmerksomheten over den bedre 3%. Først og fremst var det overraskende friskt å se science fiction fra et ikke-amerikansk perspektiv i den Brasilianske serien, med en The Hunger Games-aktig historie om en konkurranse blant unge mennesker for å unnslippe fattigdommen i slummen og komme til det mystiske Offshore, en øy hvor alt sies å være bra og fattigdom ikke-eksisterende.

Underveis var det kanskje noen ting som ikke helt fungerte med serien, oftest på grunn av budsjettet framfor karakterene eller historiefortellingen. Utover i senere episoder i sesong 1 starter serien å vise frem en mektig og unik menneskelig historie, som man ikke akkurat forventer av en serie som minner om Divergent og The Hunger Games-filmene. Serien har flere gode og unge skuespillere fra Brasil, og det er spesielt imponerende å følge hvordan både Vaneza Oliveira og Mel Fronckowiak viser frem sitt spekter av følelser. Sårbarhet, sorg, sinne og mer, som sjeldent kommer fram såpass i amerikansk science fiction. Når sesongen var avsluttet satt det igjen store ideer og tanker i seerne, som gjør serien veldig interessant å se utfolde seg i sesong 2. Forhåpentligvis kan serien også bane veien for mer science fiction utenfor USA på TV-skjermen, men først og fremst burde Netflix gi denne serien et bedre budsjett i neste sesong, som den fortjener.

22Westworld

Denne HBO-serien fanget utvilsomt oppmerksomheten til mange denne høsten. Den startet noe knotete, men tok i de siste episodene av sesongen en skarp u-sving mot det bedre. Ofte var det lettere å like seriens høye ambisjoner enn hva den faktisk presterte, men Westworld ble spennende avsluttet, med mye potensiale for fortsettelsen i 2018.

Hva Westworld fortjener mest ros for er seriens bruk av skuespillere som inntil flere ganger fungerer bedre enn selv manuset, spesielt med Anthony Hopkins i en av hans mest interessante karakterer siden Hannibal Lecter. Andre solide skuespillere, som Thandie Newton, Evan Rachel Wood og Jeffrey Wright, skinte også. Det kan dermed argumenteres at serien omtrent ble reddet av ambisjoner, skuespillere og det visuelle inntil de siste episodene av sesongen.

21Silicon Valley

 

Få serier fra 2016 var så morsomme som Silicon Valley. Seriens absurde humor og tilfeldigheter var overraskende passende for hvordan teknologi-landskapet kan være, i det minste i Silicon Valley, og med konstant endring i hvordan Richard & Co er i en situasjon til en annen, i dette konkurransepregede miljøet.

Med alle gangene Gavin Belson halte inn noen uskyldige dyr på styremøter, bare for å snakke stygt om dem, var noe av det morsomste å se på TV i år, men det passer også utmerket med mange i Silicon Valley sin besettelse av å «gjøre verden til et bedre sted». Med en poengløs boks, bortkasting av mange millioner dollar og stygge jakker som stikkord, var dette en overraskende god sesong fra Mike Judge, spesielt andre halvdel av sesongen.

20London Spy

Miniserien tok en vri på thrillersjangeren og ble noe mer enn bare en klassisk thrillerhistorie. Ben Whishaw forsetter å vise seg som en av de beste britiske skuespillerne vi har sett på TV de siste 15 årene, med nok en utmerket rolle som Danny, i London Spy, en homofil mann som faller for en mannlig spion og ender opp med å bli drept under mystiske omstendigheter.

Med kombinasjonen av sjangeren, en sørgelig kjærlighetshistorie mellom to menn og mentale problemer, ble miniserien noe unikt og mektig, mer så jo mer historien ble styrket av urettferdighet og spredningen av frykt og fordommer. Miniseriens avslutning trakk noe ned, men helhetlig var det en av årets sterkeste miniserier.

19The Night Of

HBO-utgaven av britiske Criminal Justice var ofte solid i sin framvising av de store problemene i både det amerikanske fengselsystemet og det juridiske systemet. Mye av grunnen til at det hele fungerte var hovedkarakteren Nasir Khan, som serien gjorde en god oppgave å omforme fra en rolig og uskyldig ung mann til en emosjonelt ødelagt fange av fengselssystemet, som vi ser gjøre feil og ta beslutninger med dårlige utfall. Mye av grunnen til at serien fungerte som den gjorde, kom av at Riz Ahmed spilte Nasir på en måte som var så hjerteskjærende at det engasjerte like mye som utfallet av saken. Miniserien tok også for seg Nasirs tilfeldige advokat Jack Stone (John Turturro), som virket å være på vei til å gi opp alt før han fikk denne saken, samt hans foreldre hvor en av dem nå så sønnen i et annet lys (Peyman Moaadi og Poorna Jagannathan), og også hans mentor i fengselet (Michael K. Williams).

Frustrerende var det likevel hvordan serien avsluttet med en finale med litt for forhastede vendinger og løsninger. Den sluttet på riktig måte med hovedkarakteren, men fomlet det til med en del av det resterende karaktergalleriet. Den startet mye bedre enn den sluttet, og har en av serieverdenens beste åpningsepisoder i år.

18Baskets

Med Zach Galifianakis i hovedrollen som klovnen Chip Baskets, hadde Baskets til å starte med mye vi har sett før: En middelaldrende hvit mann med en horribel eks-kone og slitsomme familiemedlemmer, bestående av en tvillingbror (Galifianaki), hans uttrykkløse venn Martha (Martha Kelly) og hans shoppingglade mor (spilt av Louie Anderson).

TV-serien fra Galifianakis, Louis C.K. og Portlandia-manusforfatteren Jonathan Krisel klarte likevel å mer enn redde Baskets sin kombinasjon av absurditet og merkelig handling. Den er kanskje ikke helt lett å definere, men den treffer med en kombinasjon av rot, melankoli, motløshet og håp, som ender opp med å fungere. I et år fylt med klovner på gata (og andre steder) ble en TV-serie om en rodeo klovn en av årets beste komiserier, det er kanskje komikk selv i det.

17Game of Thrones

 

Game of Thrones har alltid vært en interessant serie, som har vokst opp fra et kildemateriale som utvilsomt ikke er lett å utvikle, selv som en av de dyreste TV-seriene noen gang produsert. I sesong 6 fikk serien stå mye på egne ben, og det kom godt med. Serien hadde flere ikoniske øyeblikk og konfrontasjoner som vi hadde ventet lenge på, samt avsløringer om opphav, store forandringer i maktkampen, nye egenskaper, igjen flere dødsfall og en stor kamp mellom bitre fiender, noe som tilsammen ble en av seriens sterkeste sesonger.

Denne sesongen vekket til live interessen for HBO sitt flaggskip, og med en slutt i sikte om 2 sesonger er det virkelig spennende å se hvor serien er på vei.

16Quarry

Med The Knick viste Cinemax at de kunne gjøre godt drama, men også et solid periodedrama. De forsatte dette med Quarry, som kastet vekk klisjeene fra periodedrama vi vanligvis ser på 70-tallet. Fokuset er på soldaten Mac (Logan Marshall-Green) og hvordan han ender opp i et nettverk av leiemordere, ledet av den mystiske The Broker «The Broker» (Peter Mullan), etter å ha returnert hjem fra Vietnam-krigen. Serien viser hvordan mord så og si erstattet krig for Mac, hvordan hans ekteskap led, samtidig som serien også har viet fokus og tid til raserelaterte konflikter og framvisningen av hvordan en soldat får posttraumatiske stresslidelser og lever med det etter krig.

Med sitt fokus på Mac får vi, utover disse 8 episodene, en fullverdig beskrivelse av krigens grufulle konsekvenser på hjemmefronten. Seriens sesong i år avsluttes også med en lang actionsekvens, som minner om hva True Detective glimrende gjorde i 2014. Med sekvensen hadde Quarry også noen av de mest uforglemmelige øyeblikkene på TV i år.

15Better Things

I et TV-landskap overfylt av TV-serier som i utgangspunktet ligner på Better Things, klarte serien fra Pamela Adlon og Louis C.K. å vokse seg til å bli en veldig spesiell og bra serie. Serien var en av årets beste komiserier og fulgte livet til Sam, både som hardarbeidende skuespiller og alenemor til tre jenter. Adlon gjorde en imponerende rolle av hovedkarakteren Sam og alle hennes humør, om hun var knust, sur, dum eller morsom. Men også de unge skuespillerne som spilte barna hennes leverte overraskende godt.

Serien gjør en bra jobb med å fange essensen av hva det betyr å være familie, mer enn noen andre serier har klart på en halvtime, i lang tid. Med å vise fram øyeblikk hvor alt er kaos eller alle i familien er lei hverandre, eller rett og slett omfavner hverandre, viser den det å være foreldre. Dette er ikke bare en serie som fungerer for hva den er, men også som en god erstatning for Louie, om du savner spesielt øyeblikkene fra serien hvor Louis C.K. sin karakter tok hånd om sine to barn.

14The Young Pope

The Young Pope er fantastisk, tankefull og drømmeaktig. Minner kanskje litt om House of Cards og The Leftovers, mikset sammen. I en av sine beste roller de siste årene gjorde Jude Law hovedrollen solid, med nok karisma til å takle karakteren. Serien høstet også godene fra engasjerende, velutførte biroller, hvor Diane Keaton, James Cromwell og Silvio Orlando er verdt å nevne.

Det er også en av de beste seriene i de seneste årene hvor religion står sentralt, uten at det føltes som The Young Pope var ute etter å sjokkere, men prøvde heller å fortelle en historie om en pave som ville sende den katolske kirken i nye retninger, med både Daft Punk, Banksy og JD Salinger som noen spennende inspirasjonskilder. Oftest mer drømmende enn et fengslende drama tok The Young Pope heldigvis seg selv aldri for seriøst, noe som kan være ødeleggende for en serie som dette. Serien hadde en spennende utvikling, utrolig vakker kinematografi og godt valg av musikk, men Oscar-vinner Paolo Sorrentino sto for noe som var mer enn bare visuelt fantastisk. Det blir interessant å se hva Sorrentino og Co har for planer i sesong 2, når serien i utgangspunktet skulle være en miniserie, og hva seriens framtid blir, nå når den allerede har tatt for seg både misbruk av barn, makt, sjalusi og hvordan bringe gudelighet tilbake i den katolske kirken.

13Happy Valley

 

Utvilsomt noe av det beste av britisk TV var Happy Valley, tilbake i år etter sin debut i 2014. I år så serien endelig ut til å få litt oppmerksomhet, også her hjemme, etter å ha vært oversett ganske kraftig, spesielt her til lands.

Sarah Lancashire fortsetter å gjøre noe av de sterkeste skuespillerprestasjonene på TV akkurat nå, i hovedrollen som politibetjent Catherine Cawood i denne solide blandingen av krim og familiedrama. Også birollene, spesielt James Norton, Siobhan Finneran og Kevin Doyle, er med på å styrke seriens helhet. Med kriminelle handlinger i fokus, som først virker ganske generiske for krimserier, klarer serien å gjøre det hele mer interessant og fylt av kompliserte følelser. I en sesong som kanskje i utgangspunktet virket unødvendig, fant serieskaper Sally Wainright noe bra å fortelle, med et godt manusarbeid og regi. Dette fikk serien til å virke litt strammere i år enn seriens første sesong.

12The Girlfriend Experience

 

Filmskaperne Lodge Kerrigan og Amy Seimetz tok kildematerialet fra Steve Soderbergh-filmen med samme navn og gjorde The Girlfriend Experience til sitt eget. Tidligere har vi sett Noah Hawley gjøre det samme med Fargo, samtidig som følelsen av den orginale serien ble bevart. The Girlfriend Experience har en interessant tilnærming til historiefortelling, hvor serien viser oss verdenen til eskortepiker. Gjennom øynene til advokatstudenten Christine (Riley Keough) som ønsker å bli det, uten at serien føles belærende mot valgene hun gjør eller glorifiserende.

En serie med så mye sex og nakenhet kan være en vanskelig ting å få til, men med Kerrigan og Seimetz er det gjort urovekkende, sexy og kaldt, og det fungerer. Keough er utvilsomt også en grunn til at serien fungerer, med en evne til å bære serien på hennes skuldre, uten å ha problemer med å håndtere materiellet hun har å jobbe med. Selv når Christine er vanskelig å like, er hun likevel fengslende å se på, også når hun spiller sitt alter-ego Chelsea. Serien tar seg akkurat passe tid på å fortelle historien om Christine, før den nå går videre til en ny hovedkarakter og andre karakterer i videre sesonger av serien.

11OJ: Made In America

 

I et år hvor vi allerede har fått en dramatisering av rettsaken mot O.J. Simpson, var det likevel overraskende hvor bra dokumentarserien OJ: Made In America var, og også hvordan dokumentarserien både var med å fortelle om karrieren til O.J. Simpson og også om hvordan forholdet mellom LAPD og det svarte samfunnet i USA spilte en stor rolle i rettsaken, på midten av 90-tallet. For ikke å nevne at rettsaken i seg selv ble sentral i en stor del av dokumentarserien også.

Ezra Edelman & Co har ikke bare laget en dokumentarserie som er kjempebra på egenhånd, men som også fungerer for å fortelle ting som ikke var ment for eller ikke var plass til i The People V. O.J. Simpson: American Crime Story.

10Better Call Saul

Breaking Bad-spinoffen var allerede god i sesong 1, men dette året tok den det hele et skritt videre og ble skikkelig god. Det var et solid stykke arbeid av serieskaperne Vince Gilligan og Peter Gould å unngå å skade omdømmet til Breaking Bad, de gikk hele distansen og i så måte bidro Better Call Saul til en styrke Breaking Bad ‘universet’.

Mye takket overraskende nyansert arbeid av Bob Odenkirk, som etter å ha spilt Saul Goodman/Jimmy McGill som en birolle i Breaking Bad, virkelig har vist sine evner som hovedrolleinnehaver. Han har i to sesonger maktet å bære serien på sine skuldre.

Flere av skuespillerne leverer også høy kvalitet i sine respektive biroller. Jonathan Banks gjør godt arbeid i en sesong, hvor hans karakter Mike Erhmantraut, kommer i konflikt med karakterer fra Breaking Bad, uten at det føles ut som et forsøk på imitere den seriens høydepunkter.

Michael McKean har gjort en solid innsats denne sesongen også, med en meget god dynamikk med Odenkrik i rollen som Jimmy sin bror Chuck, som bare gjorde det hele bedre.

Den beste forbedringen, når det kommer til karakterer, var Kim Wexler, spilt av Rhea Seehorn, som fort kom frem i årets sesong som så mye mer enn bare flammen til Jimmy McGill, og viste oss en tydeligere sårbarhet og karisma, noe som gjorde det vanskelig å ikke elske karakteren.

https://www.youtube.com/watch?v=hxWfO-e18OQ

9Veep

Det alltid gledelig å oppleve en serie som fremdeles gjør det bra og holder ting gående i sin 5. sesong, uten å gå tom.

Saturday Night Live og Seinfeld-veteran David Mandel, som tok over Armando Iannucci-serien i år, har ikke dummet den ned eller fratatt den sjarmen. Det er en serie som på perfekt vis illustrerer hvordan korrupsjon og inkompetanse, i samspill med konfliktetende interesser, stopper absolutt alt fra å gå slik som det skal.

Ofte ligner serien på arbeid av Aaron Sorkin på sitt beste, med en evne til å vise fram en bitter, vulgær og skremmende, mer realistisk, politisk verden, fylt med lynrask dialog, stadig framvising av egoisme, eksponering av menneskers usikkerhet og spøker om alt fra c*ntgate og omtelling av stemmer ved et (‘fiktivt’) presidentvalg, til hvordan en idiot klarer å skyte seg selv i foten med et TV-team på slep. Politisk komedie er ikke en lett sjanger, men Veep skjærer igjennom som en varm kniv gjennom smør, i en tid hvor Donald Trump og andre politikere opptatte av «Lik og del».

Veep har alt flere faste favoritter, som Julia Louis-Dreyfus, Anna Chlumsky, Timothy Simons og Kevin Dunn. I tillegg styrket serien seg med både returnerende og nye gode gjesteskuespillere i år, som Hugh Laurie, John Slattery, Clea Duvall, Martin Mull og Peter MacNicol, i en av dens absolutt beste sesonger, som nok kommer til å få enda tøffere konkurranse fra virkeligheten i 2017.

8Gomorrah

Gomorrah var, med sin debutsesong tilbake i 2014, en råtten, skitten, moderne mafiasaga. Etter den actionfylte avslutningen på sesong 1 startet seriens andre sesong i år på samme gir. Episodene i sesong 2 virket enda tettere skrevet, uten at serien falt i kvalitet.

Mye solid arbeid var gjort rundt utviklingen av de sentrale karakterene Genny, Ciro og Savanstano, med også noen gode tillegg av nye kvinnelige karakterer. Av alle karakterene i serien toppet likevel ingenting Genny (spilt av Salvatore Esposito), en av årsakene til at Gomorrah fungerer som blant annet et solid familiedrama. Dette var for meg en av årets mest interessante karakterer å se utvikle seg, med alle hans store valg for fremtiden.

Gomorrah er et glimrende eksempel på hvordan TV-serier rundt organisert kriminalitet burde fremheves; brutalt, blodig og på ingen måte glorifiserende av livet eller menneskene som står bak.

7Halt and Catch Fire


Regelrett en av TV-skjermens største underdogs akkurat nå, med noe av det laveste budsjettet for et TV-drama i USA. Nå har Halt and Catch Fire klart å nok et år levere magi.

I år ble sesongene produsert uten tidligere sjefprodusent Jonathan Lisco og alle manusforfatterne, da de alle har forlatt serien. Med nye serieskapere på plass; Christopher Cantwell og Christopher Rogers, og nye manusforfattere, klarte de å stå for seriens beste sesong. Med solide skuespillere som Lee Pace, Mackenzie Davis, Kerry Bishe og Scoot McNairy i hovedrollene. En annen grunn til at serien også fungerte bedre i år var introduksjonen av den nye karakteren Ryan Ray (spilt av Manish Dayal) som ble en av seriens mest sympatiske karakterer.

Idet internettet blir enda mer sentralt tar serien i bruk en interessant vending, noe som endret hele serien, og gav dem mye å spille videre på i den neste og siste sesongen. Halt And Catch Fire er en undervurdert og sterkt oversett dramaserie, som bare fortsetter å levere.

6Horace and Pete

Av alle TV-seriene Louis C.K. har vært med på å bringe til TV-skjermen i år, er det hans egen Horace and Pete som havner på både min og mange andres liste.

Den kome helt uventet en kald lørdag i januar. Historien er satt til en gammel, familiedrevet bar, alltid med en Horace og en Pete i ledelsen. Til å begynne med virker TV-serien som en scene-utgave av Cheers, men etter noen episoder tar den veldig form med seriens historie om problemene etter familiens dystre fortid, mentale lidelser og mer. Noe av det beste med serien var å se skuespillet til veteraner som både Alan Alda, Edie Falco og Steve Buscemi gjøre noe av deres beste arbeid på TV de siste årene, og uforglemmelige gjesteroller av Laurie Metcalf, Maria Dizzia, Amy Sedaris og Rick Shapiro.

At den heller ikke virket å være redd for å si noe feil om noen av de politiske sidene i USA var også en liten frisk pust. Alle disse tilfeldige diskusjonene som pågår i baren blant både Horace, Pete, Uncle Pete, og diverse gjester er noe av det som vil bli savnet mest fra serien.

For en TV-serie sluppet helt uventet og uten støtte fra en kanal eller streamingtjeneste viste serien potensialet det ligger i selvfinansierte TV-serier. Det var også noe spennende med hvordan alle episodene ble spilt inn samme uken som de slapp, og at vi ikke fikk vite hvilken episode som ville være den siste i sesongen før vi faktisk så den.

5The People Vs. O.J.: American Crime Story

Takk og lov at det ikke ble Fuller House som definerte nostalgi for 90-tallet på TV-skjermen i år. The People Vs. O.J.: American Crime Story er en av årets store overraskelser, med solide manus og sterke prestasjoner av skuespillere som spesielt Sarah Paulson, Courtney B. Vance og Sterling K. Brown. Det var ikke nødvendigvis så mye nytt å fortelle, men serieskaperne Scott Alexander og Larry Karaszewski fant akkurat hva de trengte for å få historien til å være aktuell, og så enda mer aktuelt senere for hva som har skjedd i USA dette året.

For en fortelling som kunne vært mye basert på hva spesielt media fortalte om saken, klarte serien med personer som Marcia Clark (Paulson), Christopher Darden (Brown) og Johnnie Cochran (Vance) å gå i dybden av disse personene på et nivå media ikke klarte.

Serien fokuserte heller ikke for mye på O.J. Simpson, spilt av Cuba Gooding Jr., som er heldig siden han aldri klarer å blir noe av det beste med serien. Hele saken i seg selv er framlagt som mye mer enn det mediasirkuset saken er kjent for å være, med både detaljer og skildringer av hvordan amerikanerne var så delt i hva de ønsket av resultat i rettsaken mot O.J. Simpson.

4Atlanta

I likhet med Louis C.K. med Louie, har Donald Glover på den samme amerikanske kabel-tv kanalen FX Networks skapt, regissert, skrevet og produsert Atlanta, med seg selv i hovedrollen.

I utgangspunktet startet serien med gi oss en noe tradisjonell historie om hvordan hovedkarakteren Earn (Glover) forsøker å lykkes, men det gjøres med absurditet, mye komedie, satire, interessante temaer og problemstillinger. Det burde også gis ros for hvordan serien ikke faller i fellen med alt for mye fokus på hovedkarakteren, og viser fram hvordan de andre karakterene fungerer, fra Earn sin fetter og rapper Alfred/Paper Boi (Brian Tyree Henry) og Van (Zazie Beetz), som er moren til hans datter.

Men ingenting var så bra som Darius (Keith Stanfield). Denne eksentriske og uttrykksløse personen passer perfekt i serien, og har ting som en svart Justin Bieber og usynlige biler. Glover & Co klarer å sette lys på tema som er aktuelle for afroamerikanere i dagens USA, samtidig som den gjør en solid jobb i å vise fram tema som gjelder for alle, som ambisjoner, suksess og selvutfoldelse.

Dette er en overraskende god debutsesong for en TV-serie som kanskje ikke var forventet å være så god som dette.

3Bojack Horseman

Tredje sesongen av den animerte Netflix-serien BoJack Horseman tar historien rundt den selvdestruktive og egoistiske BoJack til nye høyder. BoJack & Co sitt forsøk på å lande ham filmpriser for hans nye biofilm «Secretariat», med også abort, en mordgåte og en pasta-katastrofe er med på lasset, gjør denne sesongen til seriens beste. Et soleklart høydepunkt i sesongen var en i hovedsak dialog-fri episode satt til en filmfestival under vann, hvor en hallusinasjon viser en følsom side av BoJack.

Raphael Bob-Waksberg & Co forsetter å levere en av de mest nyskapende TV-seriene på TV akkurat nå. Kombinasjonen av mørk handling og dypt filosofiske spørsmål satt til Hollywood-satire fungerer utmerket, selv i en sesong der serien både endte opp å være morsommere og tristere enn tidligere.

2Rectify

Den fjerde og avsluttende sesongen om Daniel Holden var en fenomenal slutt for en TV-serie som har fått ufortjent lite oppmerksomhet. Rectify er på sitt beste et dypt og vakkert eksempelet på et utmerket karakterdrama i nyere tid, etterlengtet etter Mad Men, men som også forteller en del om menneskers skjørhet, stahet og hvordan vi prøver å virke annerledes enn hvem vi virkelig er.

Historien til Rectify har vært eksepsjonell på det å skildre hva som kommer etter fengsel for Daniel som eks-fange, for hans familie og for et helt samfunn. Denne sesongen var om å komme til fred med urettferdighet, men også finne troen på at fremtiden bringer noe godt for en mann som har opplevd en urettferdighet som dessverre eksisterer også i virkeligheten.

Ikke bare er det historien om Daniel som fikk Rectify til å fungere så godt som den gjorde, men også hans familiemedlemmer. Når en TV-serie som er såpass sterkt fokusert på sin hovedkarakter klarer å ha en fantastisk episode helt uten hovedkarakteren tilstede, forteller det også hvor bra serien er i sin helhet, med flere solide prestasjoner fra Abigail Spencer, som Daniel sin søster Amantha; Clayne Crawford som hans stebror Teddy Jr.; Adelaide Clemens som hans svigerinne og kona til Teddy Jr.; og J. Smith Cameron som hans mor Janet.

1The Americans

Etter fire sesonger fortsetter The Americans, fra serieskaper Joe Weisberg, å levere et spennende thrillerdrama og et solid karakterdrama rundt to spioner fra Sovjetunionen, som lever i skjul som amerikanere i Washington D.C. på 80-tallet.

I år fortsatte serien å grave i nye dybder og la til nye lag på disse allerede solide karakterene vi følger. The Americans er en mer modig og kunstnerisk utforskning av livet som spion, enn noe annet på TV-skjermen, gjennom temaer som tro, familie og forskjellige definisjoner på hva frihet egentlig er.

Ledet av det enestående paret Matthew Rhys og Keri Russell (som også er sammen i virkeligheten), og med solid hjelp fra solide skuespillere i birollene som Noah Emmerich, Holly Taylor, Frank Langella, Margo Martindale og Dylan Baker, var sesong 4 av The Americans en særdeles sterk sesong.

De 5 episodene, fra «Chloramphenicol» til “The Magic of David Copperfield V: The Statue of Liberty Disappears», er også noe av de sterkeste episodene på rad vi har fått av en serie de siste årene. Serien tok et dypdykk i hva konsekvensene av den kalde krigen kunne være, selv for et godt menneske, med en overraskende vending for Martha (med solid skuespill av en årets mest overraskende beste skuespillere på TV-skjermen, Alison Wright). Dette var en sesong som satte The Americans på kartet som en av de soleklart beste dramaseriene siden Mad Men og Breaking Bad.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here