Vakre svalestup og smertelige mageplask avløser hverandre i NRK-serien Valkyrien, som nok vil både begeistre og frustrere i løpet av 8 episoder.

Det er mye å glede seg over i Valkyrien, NRK-serien som ventelig vil dominere på nyåret. Det er nesten like mye å ergre seg over, da den repeterer mye av de samme begrensningene norsk serieproduksjon har lidd under de siste årene.

Anmeldelse av Valkyrien: Hvor langt er du villig til å gå?
Sven Nordin og Pål Sverre Hagen fungerer ypperlig i lag.

I hovedrollene finner vi to av mine absolutte favoritter. Pål Sverre Hagen var herlig i Buzz Aldrin, Hvor Ble Det Av Deg I Alt Mylderet?, mens evigunge Sven Nordin har i flere år levert både på teater, film og i serier. Det er nesten betryggende å se at han endelig ser eldre ut enn 35 år (som vel betyr at han er 120 år i virkeligheten). 

Her spiller Nordin legen Ravn, som tyr til ulovligheter for å finne en kur for sin døende kone Vilma (Pia Halvorsen). Han er veldig glad i henne og roper mer enn en gang hennes navn av full hals i god Rocky-stil («Vilma» er også farlig likt «Wilson» når det ropes, den beryktede volleyballen i filmen Cast Away. Noe som fikk meg til å humre i dramatiske Valkyrien-scener nok ment å tolkes litt mer alvorlig). Det er ikke mangel på hva han er villig til å gjøre for Vilma. Ikke at vi seere lærer oss å bli like engasjert i det forholdet, som det Tom Hanks hadde til volleyballen. Mer om det senere.

Annonse

I god Breaking Bad-stil skaper Ravn en uortodoks allianse med den yngre Leif, en seriøst paranoid kar som passende nok jobber som sikkerhetsansvarlig i kommunen og derfor har tilgang til en rekke kommunale eiendommer. Blant annet den nedlagte stasjonen Valkyrien. De starter en reise som setter deres moralske kompass på prøve.

Et herlig firkløver

I Valkyrien-lokalene starter de to en privatklinikk for de som enten tilhører Oslos underverden eller er rike nok til å slippe unna det regulerte helsevesenet. Raneren Teo (Mikkel Bratt Silset) og legen Unn (Ellen Birgitte Winther) blir viklet inn i det hele. Sammen blir de et firkløver som forsøker å unngå lovens lange arm og nysgjerrige familiemedlemmer. En politimann lusker også rundt.

Foto: Erik Aavatsmark/Tordenfilm

Det fenomenale er det smått Da Vinci-inspirerte kreasjonen av innovasjon og utvikling, hvor undergrunnen – både bokstavelig og metaforisk – blir åsted for å forsøke å skape noe nytt og utfordre det etablerte. Det varmer et utviklerhjerte og hele konstruksjonen og de visuelle og metaforiske valgene som foretas her, med noen historiske referanser, applauderer jeg (og jeg beklager hvor pompøs den setningen ble).

Det mellommenneskelige og dynamikken i firkløveret er ellers det som bærer serien. Det er også gjort en formidabel jobb med å skape en karakter ut av stasjonen, noe jeg fint kunne skrevet tusenvis av ord om i ren euforisk analyse av hvordan det rent visuelt er skapt noe pulserende og levende. La meg heller gjøre det komprimert: Det er skamkult. Her kan regissør Erik Richter Strand unne seg selv litt fortjent selvdigging. 

Likeså er forsøkene å komme under huden på rollefigurene. Her lykkes det best med Unn og Teo, som begge foretar valg trigget mer av underliggende psykologiske komplekser enn sunn fornuft. Det gjør det enklere å følge tankerekken og valgene de foretar seg, som så driver deler av historien naturlig avgårde. Historiene til Ravn og Leif faller mer i grus utover sesongen, mye fordi de omgås karikaturer. Ravns forhold til konen og hvordan den var katalysator for det hele engasjerer ikke nevneverdig, det blir litt vel ute på viddene.

NRK-vaner nekter å slippe taket

Som du skjønner, her er det mye å glede seg over. Dessverre er Valkyrien en serie som korrumperes av (u)vaner innen norsk serieproduksjon, spesielt den som NRK står for. Det er litt sabotasje av en serie som fort kunne blitt tidløs.

Den overdrevent tilgjorte samfunnskritikken og folkeopplysningen er bakt inn i alt for tjukke lag, i god NRK-stil (det virker som å være obligatorisk for å få tommel opp av pengesekk-ansvarlige). Vi fores med teskje om svevende politiske problemstillinger, i likhet med i Nobel og Mammon, noe som tidvis ødelegger for det som virkelig hever serien. Valkyrien er ingen Requiem For A Dream eller Mr. Robot, her blir det litt vel mye blek kopi fremfor originalitet, det dikterer også i all for stor grad historien og leder serien vekk fra det som fungerer: Når de mer lokale og nære skjebnene utforskes og kommer i kontakt med undergrunnslegen og hans finurlige bande av medhjelpere. For der er det gull å finne.

Dette enkle konseptet har potensiale til å drive flere sesonger og berøre tematikk på en langt mer elegant måte enn de to dominerende historiene som hamres løs med monologer og vendinger med solide plott-hull. Valkyrien våger aldri helt å omfavne den psykologiske thrilleren fullt ut, for moralske overtoner kupper serien. Det blir særdeles prekende moral, av og til føles det som om jeg sitter på ungdomsskolen igjen.

Paranoiaen til Leif fungerer sånn passe

Kapitalismens grådighet innen legemiddelindustrien blir den stereotypiske skurken vi har sett før, mens de mange reguleringene i helsevesenet fremheves som en hinderløype som koster menneskeliv og tvinger vår protagonist Ravn ut i livet som anti-helt. Ironien i det hele er at det her er et små-kriminelt privatistforetak motivert av et egoistisk behov, lokalisert i nedlagte Valkyrien-stasjonen, som trår til for å skape utvikling og redde liv.

Hvorvidt Ravn lykkes er noe av del av spenningen og det skal jeg ikke avsløre, men når sesongen er over kan jeg si såpass at poengene som blir forsøkt formidlet til syvende og sist skader historiens flyt og intensitet. En tur i skauen med en gjeng paranoide fremstår mer som en episode av Asbjørns Julekalender og jeg blir helt matt av NRKs selvpromotering nok en gang når Skavlan dukker opp som seg selv.

Det er tåkelegging av seriens kvaliteter og det er like før alt imploderer. Man ser på fem episoders avstand hvor det bærer hen og med de to røde trådene, noe som effektivt amputerer spenningen. Det jeg aldri klarte å forutse var historiene på «gatenivå», de var det en driv og en nerve jeg sjeldent har sett i en norsk dramaserie ment for søndagskveldene.

– Menn fra Østlandet i sentrum nok en gang. Nå med egen stasjon.

Det er også verdt å bemerke at det her er nok en serie hvor en hvit heterofil mann fra Oslo står i sentrum. Du skal lete lenge etter en norsk serie som evner å anerkjenne at Norge er større enn Østlandet og at det ikke må en kar med rulle-r til for å bære en serie.

Isolert sett er det ikke noe som trekker ned Valkyrien, men som helhetlig trend kan man spørre seg selv hva det er NRK Drama (og øvrige dramasjefer) driver med, de bruker tross alt en god del titalls millioner av skattebetalernes penger og står fritt til å teste ut nye ting. Så hvor er mangfoldet? Du finner mer av det og øvrig variasjon i en generisk amerikansk superheltserie ment for 15-åringer enn hva samtlige store norske dramaserier har prestert til sammen de siste fem årene. Det er bekymringsverdig at Norge ligger så himla langt bak land som USA og Storbritannia på området.

Men hey, vi har da Skam, Unge Lovende og Vidar Magnussen. Storproduksjonene er vel ikke ment for de innovative kreftene, det handler mer om å se vestover og gjøre noe lignende.

Valkyrien
Hvite middelaldrende menn fra Oslo i hovedrollen virker som en hovedregel for NRKs storsatsinger.

Det er noen scener hvor det virker som om hele verden er gått i stå fordi Oslo er mørklagt, noe som garantert får folk i Tromso, Narvik, Bergen og Flekkefjord til å humre, selv om de nok er ment å mane frem bekymring. Det er litt som nyhetssendinger om unntakstilstander på veiene med en gang værvarselet indikerer snøfall i vår vakre hovedstad. Det er som om resten av verden ikke eksisterer.

Om ikke annet er det herlig narsissistisk på bynivå. Norske serieskapere og folkene som sitter på pengesekken har en besettelse jeg ikke helt vet om de er klar over. Mens Aber Bergen ble etnosentrisk (sett gjennom perspektiv til en innflytter) er Valkyrien navlebeskuende. Stasjonen fungerer som et bokstavelig hjerte for hovedstaden, det er ikke mulig å bli mer Oslo-kjærlighet ut av det. Mammon, Nobel, Aber Bergen, Frikjent… Det hele fortsetter til neste år i samme spor med Valkyrien og et par andre storserier fra statskanalen og de kommersielle kanalene. Om serien ikke er satt til Oslo, kan du banne på det handler om en fra Oslo. 

Det er en dominerende trend og høyst formelpreget. Eventuelt kan det hele avfeies og tilskrives denne anmelders bergenske mindreverdighetskompleks. Men jeg håper ikke vi skal slå oss til ro med at bare vi heterofile hvite mannfolk på over 40 skal bære hovedfokus i alle storsatsingene.

Vel verdt din tid

Valkyrien skal ha for at den tilfører norsk drama en fortelling som ikke i hovedsak er krim og mystikk. For de som har sett Breaking Bad og lignende serier, blir det nok litt forutsigbart da du nok ikke blir like overrasket når rollefigurene foretar valg som sender de lengre og lengre ut i det etiske mørke. Det er ikke noe revolusjonerende fra NRK-serien i så måte. Men for øvrig publikum bør dette bli særdeles spennende og totalvurderingen nok ligge en karakter eller to høyere enn undertegnede makter å gi den.

Foto: Erik Aavatsmark/Tordenfilm

Valkyrien kommer garantert til å bli en suksess og en snakkis, enten man ender opp med å elske den eller ei. For norsk drama serverer den noe nytt, selv om den i internasjonalt perspektiv løper noen år etter hva amerikanerne driver på med.

Det heter seg at den som bare ser på hva de beste gjør og bruker det som inspirasjon, er dømt til å bli evig nummer to (ok, jeg innrømmer at det er noe jeg selv har funnet på). Jeg skulle ønske Valkyrien var litt mer som stasjonen den forteller om: Rebelsk, nyskapende og blitt til i et miljø fritt for alskens reguleringer og etablerte vaner. Spesielt NRK har alle forutsetninger til tenke i helt nye baner. 

 

201701jan21:1022:40Valkyrien sesong 1NRK1 og NRK Nett-TVSjanger:Drama,Thriller