VGs avsløring om et politi på ville veier i Bergen er som hentet rett ut fra TV-serien The Wire. Det er en situasjon som også involverer lokalpressen og politikerne. Likhetene er så slående at det fremstår som en nøye planlagt spøk. Dessverre er det ingenting å le av (vel, kanskje litt), for The Wire tar på flere områder Bergen på kornet.  

Noen uker før jeg fylte 32 år, for fem år siden, startet jeg nettblekka du leser nå i en lunsjpause og fikk raskt med meg noen høyst dedikerte ildsjeler fra hele landet. En nettside om TV-serier, hvor det – sett i lys av VG-oppslaget – noe ironisk er The Wire som er min favoritt (og som pryder vår toppliste). En status den har blant annet fordi den tar for seg så mye av det jeg har sett gjennom mine 37 år her i Bergen.

VGs avsløringer gjør det klinkende klart at vi bergensere lever i vår egen norske utgave av den legendariske TV-serien. 

Bergen er min by. Det er stedet jeg er født og vokst opp i og jeg er stolt av det. VGs avsløringer overrasker nok få her i byen mellom de syv fjell som har brukt mye tid ute i gatene.

Annonse

Jeg tror jeg kjenner byen rimelig godt, som en evig outsider som blir bergtatt av historiene til de jeg møter på. Byen er fylt opp av fenomenale mennesker med de utroligste beretninger. Fra jeg var 13 år vandret jeg i fem år gatelangs, som BTs avisbud, og var vitne til litt av hvert som foregikk før fuglene feis i den flerkulturelle smeltedigelen Bergen Vest, kjent som «5071 Loddefjord». Hjemmet til Pondus-skaperen, verdens beste fotballspiller Erik Huseklepp og musikerne Knut Hansen kan ta mye av ære for. I avisene jeg leverte leste jeg for det meste om Brann, det var ikke ellers så mye om livet jeg så og følte på. Det var ikke så mye om poeng til Brann heller, mer om sladder og skandaler. Alt det som solgte aviser. Virkeligheten var ikke nødvendigvis del av det, i hvert fall ikke den jeg opplevde. Jeg levde i The Wires 5. sesong har jeg senere skjønt.

Fra jeg var 17 gikk jeg gatelangs i idylliske Sandviken og ute i Nordnes, TV2s nasjonale base, som postbud. En kanal som satset heftig på «reality», men sjelden med den virkelighet som foregikk rett utenfor mediets kontorlokaler. Det var også like ved havneområdet, hvor blant annet Danskebåten, som ikke rent sjeldent er brukt av smuglere, legger til kai. Det er her lett å finne likheter med seson 2 og 4 av The Wire.

Håkonshallen
Bergenshavnen, som hentet ut fra sesong 2 av The Wire. Foto: Per Molvik

«Festminister» ble jeg i russestyret på Laksevåg Gymnas grunnet berømte fester som samlet folk fra alle miljø på 90-tallet. Sjokket over all narkotikaen som florerte gikk fort over. Noen russ ble hengt ut i lokalavisen i sin tid for kritikkverdig behandling av en ungdom. Det hører med til historien at «offeret» skal ha solgt tung narkotika på skolens område. Lærerne var blinde til alt dette. Foreldre likeså. Media? De hadde sikkert snøring, men annet fikk deres oppmerksomhet. Som her, med den «skumle russen». Utdanningsferden gikk videre flere år senere. 27 år var jeg da jeg tråkket inn i korridorene på Universitetet i Bergen for å lære hemmeligheten bak hoftevrikken til Elvis, en mann som selv ble offer for narkotikaens (og pressens) brutalitet. Også her var narkotikaen et alternativ for studenter på virkelighetsflukt. Enkelte av de kunne samtidig være de mest fremtredende i krav om økt stipend og det var ikke høye husleier som var bakgrunnen for det. Festing er ikke billig. Dette var livet i sesong 4 av The Wire.

Før dette, da jeg var 23 år gikk ferden til Haakonsvern, Nord-Europas største marinebase som er plassert rett utenfor «5071», hvor jeg i fire år voktet nasjonale hemmeligheter og reiste langs kysten og til Svalbard mens jeg ble kjent med imponerende soldater fra alle landets hjørner. Vi kriget ikke som i Nobel, vi plukket opp fulle tyskere fra havet, fakket tjuvfiskere og avbrøt storstilte operasjoner for å redde liv til enslige sjeler i havsnød. Det var den ene gangen med litt spenning da russiske fiskere stakk av med Kystvaktfolk, men da var det meste av det operative Sjøforsvaret (en fregatt) på feil kant av landet i tråd med politikken som ble ført. Men også her ble jeg vitne til de samme triste faktorene som i mine egna lokale gater. Også dette miljøet var ikke immun mot narkotikaens innflytelse, en barndomskamerat kom her i møte med et miljø som ble en indirekte vei til flere år i fengsel. Grunnet smugling, politiske intriger og hva som foregikk i landene vi sendte soldater til. Sesong 3 av The Wire beretter nok mye om hva som her foregikk. 

Aber Bergen. Foto: TV3
«Loddefjord?» spurte Aber i TV-serien Aber Bergen, da han ble møtt med beskrivelsen «bydelen Høyre ga faen i» «Nei, Åsane» fikk han til svar. «Å faen» responderte han da. Selv manusforfatterne fra Østlandet visste godt om de to bydelene som har hatt sine utfordringer.

Det var i 5071 jeg møtte mitt livs kjærlighet, på en nyttårsfest hvor dopet fløt ved rundkjøringen i Hetlevikåsen hvor bydelens ungdom møttes ved midnatt, mens politiet glimret med sitt fravær. Selv om de nok fikk med seg det meste gjennom sin egen overvåking. Dette var som The Wire sin første sesong. Det hører til historien at jeg var klin edru den dagen og følte meg som en flue på veggen, som så helt absurde scener mens raketter gikk både til værs og inn i folkemengder. Selv ble jeg truffet midt i skinken, smertefulle greier. Det var her i 5071 jeg fikk barn og sett de to, som jeg elsker over alt på jord, vokse opp i lag med kompiser, i et miljø som heldigvis har tatt steg siden 80- og 90-tallet. 5071 er et nydelig sted å være, et hvor integreringen har tatt steg som få andre og med ungdom som kanskje inspirerer oss voksne mer enn vi inspirerer de. Men, som VG avslører, enkelte mekanismer ser ut til å være vanskelig å bekjempe og som stadig flekker til alt det positive.

De siste ti årene har fritiden blitt brukt i lokalidretten i en bydel som har blitt offer for ufortjent mye stigmatisering, hvor spillere med familier fra alle verdens hjørner møtes for å kjempe sammen for heder og ære på fotball- og håndballbanen. Det er kanskje der de beste og mest gripende historien foregår, som overgår selv det beste fra Friday Night Lights. Og nei, det handler ikke om jakten på tre poeng. Men gjerne historier som resultat av kampen mot konsekvensene av at politi, lokalpolitikere og lokalpresse som av ulike årsaker, gjerne utenfor deres kontroll, ikke alltid klarer å gjøre jobben de er satt til. Det er en jobb arbeiderne, gjerne som en analogi til de man ser i sesong 2 av The Wire, må gjøre etter endt arbeidsdag, middag til ungene og leksehjelp er gitt. Da skal de finne tid og krefter i dugnadsnorge. HMS? Hva er det?

norway_cup_2016_g1-117
Fantastisk lokalungdom i 5071, her på reise til Norway Cup. Forhåpentligvis alltid beskyttet mot det politiet, i følge VG, sliter med å få til.

I dette «bergenske The Wire» er det dette som er frontlinjen. De som skal beskyttes og få det lokalsamfunn de fortjener og har krav på. De skal for all del slippe noe som ligner bakkenivået i The Wires Baltimore. Heldigvis er forskjellene der store, for gatene er for det meste trygge og ungdommen er lett å vær fan av. Men det er en kamp og den kan ikke tas lett på, som VG avslører. Vi er mange som daglig frykter at en av våre ungdom skal bli fanget i narkotikaens helvete.

Hvert eneste sted jeg har vært, det være seg ute i gatene i Sandviken, nede på Haakonsvern eller som overivrig trener på sidelinjen på den lokale fotballbanen: Sporene etter narkotikaens herjinger er synlige. Over alt. Sett bort fra våpenkulturen og ekstreme ghettoer er det for mye som minner om Baltimore-miljøene skildret i The Wire. TV-serien som av flere er fremhevet som verdens beste.

For denne bergenseren, som vokste opp i et ganske så belastet miljø, hvor trygge vilkår i hjemmet og en virkelighetsflukt på PCen heldigvis skånet meg fra å bli slukt av den, var det som om en rekke brikker falt på plass da jeg i sin tid så serien. Jeg skjønte nå bedre hvordan narkotikaen, som var så synlig over alt og rev i stykker livet til så mange av mine barndomsvenner, fikk fritt spillerom. Den åpnet øynene og har påvirket alt av valg og prioriteringer siden, med en lovnad å forsøke å alltid se det større perspektiv når valg gjøres og krav til lederne stilles. Det være seg som far, fotballtrener, redaktør eller borger.

The Wire er en fremragende lærebok i så måte. Den forteller hvordan hensyn foretatt i korridorer langt unna setter premissene for frontlinjen. Og det ytre forsvaret raser når politiet som oppdager storhandel blir beordret til å se vekk, mens lokalpressen er for opptatt av fjas og mas som selger flest aviser. Den bidro til å gjøre TV-serier til noe mer enn triviell underholdning. Den fortalte noe om verden vi lever i. 

Narkobransjen slår til når samfunnet forøvrig ikke klarer å fylle et behov, hvor ungdom gjerne er beste stedet for rekruttering. Menige som sliter med å tilpasse seg på Haakonsvern og ikke blir tatt på alvor av offiserer, ungdom som føler seg skvist ut av idretten eller en skole som ikke virkelig ser elever som har det tøft hjemme eller opplever mobbing. De ender fort opp og blir slaver av en bransje som eier ingen skrupler og som får operere fritt fordi Bergenspolitiet hevder de har HMS-hensyn. HMS? Helse, Miljø og Sikkerhet. HMS-hensynet til Bergen forøvrig måtte værsågod vike.

Dette blir spesielt viktig når politiet, pressen og politikerne ikke gjør jobben med å beskytte befolkningen. Slik nasjonale VG kan avsløre samme dag som lokalavisen BT skriver om at gresset gror på Fløyen.

Mens VG meldte om bergenske The Wire-tilstander, skrev BT om gresset som gror. Ja, det er en herlig humor-dimensjon til den nyheten også.
Mens VG meldte om bergenske The Wire-tilstander, skrev BT om gresset som gror. Ja, det er en herlig humor-dimensjon til den nyheten også.

Det er ikke rart fremtredende folk som OP-5s Asbjørn Slettemark påpeker sammenligningen. Sjeldent er det gjort en bedre jobb med å utforske slik tematikk og de underordnede mekanismer enn i The Wire. Det er derfor den resonnerer såpass bra for så mange. Den utforsker hvordan avgjørelser på nasjonalt nivå påvirker enkeltskjebner som kan være deg, din nabo eller jenten ute i nabolaget.

HBO-serien så TV-ens lys i 2002 og er av flere fremholdt som «verdens beste TV-serie». Den viser politi som lider av handlingsvegring i sin iver etter å pynte på egen statistikk, om hvordan lokalpressen ikke gjør jobben sin grunnet økonomiske utfordringer og jakten på skandaler og økte oppslag, om skoleverket og om lokalindustrien, hvordan narkotikabransjen påvirker alle institusjoner. Selv krigen i fremmede land og hva det har å si for livet her hjemme.

Serien viser «krigen mot narkotika» fra flere perspektiv. Frustrerte etterforskere i frontlinjen som forsøker å avhøre og pågripe storlangerne, samtidig som de skal navigere i minefeltet til sine sjefer. Om gatesoldatene til bakmennene og hvordan veien til å bli kriminell blir så kort. Journalister og lærere, foreldre og vanlige folk. Det er lettere å forstå, og desto vanskeligere å akseptere, når tilfeller hvor noen bøtelegges 10 000 for å selge et gram hasj, mens storlangere av heroin slipper fri. Om den homofile Omar Little, en lokal ransmann som stjeler fra langerne og blir seriens store «helt», trass at han operer langt utenfor lovens rammer. Så imponerende skrevet at Obama i sin tid fremhevet rollefiguren som sin favoritt. Lokalpolitikerne slipper heller ikke unna, hvor vi får se hvordan det politiske spillet skaper nok slingringsmonn for narkoselgerne til å operere i.

The Wire
Omar Little fra The Wire

Når du leser om rapporten til politivarsleren i Bergen er det som om rapporten skulle vært skrevet av Jimmy Mcnulty, den frustrerte etterforskeren i The Wire som tøyer strikken mer og mer for å få gjøre jobben han er satt til. Nei, det er nesten for trist til å være sant. Men mye sannhet er det.

The Wire tar deler av Bergen på kornet. Mye tyder på at Bergen ikke er alene om det. Og med det er vel sesong 2 av Aber Bergen alt skrevet, eller?