Tid for recap! Naturlig nok handlet mye om Supermann i Supergirls sesongstart. Ikke at han stjal showet (på langt nær), men jeg vil likevel bruke dette recappet til å snakke om nettopp mannen av stål. For dette var klar tale om at TV-universet ikke ønsker å gå i samme retning som filmuniverset til Zack Snyder. 

Så unnskyld meg Supergirl, i dette recappet blir du benket litt. Vi har resten av sesongen til å skrive om deg.

Kjapp historieleksjon: Filmen Superman fra 1978, kjent om «Donner-Superman», var den første store superhelt-blockbusteren på kino og har siden vært en uttalt inspirasjon da Christopher Nolan (Batman Returns), Sam Raimi (Spider-Man) og Bryan Singer (X-Men) sparket i gang de moderne og populære superheltfilmene som de siste 15 årene har regjert kinomarkedet. Regissørene har alltid holdt frem den Richard Donner-regisserte filmen som en målestokk og inspirasjon.

Filmen, som ble skrevet av Gudfaren-manusforfatter Mario Puzo og hadde Gene Hackman og Marlon Brando i fremtredende støtteroller til nykommer Christoper Reeve (Clark Kent/Supermann), var historien om en en moderne frelser. For Puzo lot seg faktisk inspirere av Det Nye Testamentet (du kan fort se Jesus-sammenligninger).

Forøvrig en ganske så blid og sjarmerende frelser. Supermann ser ut til å storkose seg og er tilfreds med sin plass i verden. Folkemassene får umiddelbart en ganske stor tillit for romvesenet med den rare kleskodeksen. Å hjelpe falt naturlig og var et klart kall for Kryptons siste sønn (tvilen kom først i Supermann II, grunnet sin kjærlighet til Lois Lane). Han smilte og sjarmerte.

superman-reeve-gif Superman Reeve Gif

Struktur og tilnærming er lett å finne igjen i filmene til Singer, Nolan og Rami. Når det gjelder de to siste filmene med mannen av stål (Man of Steel og Batman V Superman: Dawn Of Justice), har regissør Zack Snyder gått en annen og mørerkere retning. Supermann er mer dyster og introvert, han har tvil og er gjennomgående en mer nølende tilnærming til helterollen. Og samfunnet har samme tvil om han, med skeptikere høyt og lavt (ikke hjulpet av at han i kamp mot Zod jevnet halve Metropolis med jorden i Man Of Steel, mens Donner-Supermann valgte å dra Zod ut av byen i Superman II).

Regissøren har også vært klare i sine uttallser at hans inspirasjon er en annen enn Donner-filmen, og hevder hans versjon av Supermann er mer tro til tegneserieopphavet.

Det kan godt være det. Samtidig er det liten tvil om at Snyder-filmene og Donner-filmen, som kom med nærmere 40 års mellomrom, speiler to vidt forskjellige syn på samfunnet. Den visuelle Snyder fronter i sine filmer en mer nøktern og skeptisk portrettering av menneskets reaksjoner overfor det ukjente, mens det for Donner alltid handlet om at en super speider-skikkelsen er noe vi automatisk ville ha omfavnet, fordi folket selv drømmer om å hjelpe andre og også ønsker flyktninger, som Supermann i praksis er, velkommen. På et metaforisk plan var den underliggende moral at det som fulgte med var positivt. Det var «supert».

For Snyders versjon av Supermann kom aldri denne «barmhjertige samaritan»-ånden naturlig, ei heller ga det umiddelbart positive følger at denne «innvandreren» er blitt del av samfunnet (igjen: Metropolis ble nær ødelagt og tusener døde). Snyder har kanskje et poeng i sin portrettering av frykten og skepsisen mot Supermann, spesielt når vi ser på frykt-retorikken som herjer i USA i moderne tid. Samtidig er et ikke nødvendigvis det man ønsker å se når vi skal drømme oss vekk i superhelteventyr.

For med all negativiteten og den giftige atmosfæren som herjer, er nok trangen etter en mer positiv virkelighetsflukt kanskje mer det publikum trenger kontra den dystre superhelten vi ble servert i Batman V Superman. Hver sin smak. 

Nå er nok en utgave av Supermann her, for første gang på TV siden Lois & Clark på 90-tallet (om man ikke regner med tenårings-Clark i Smallville) og det er levnet liten tvil om hvilken retning The CW har valgt i Supergirl. Fra første stund er Supermann (Tyler Hoechlin) en selvsikker og humørfylt kar som ser ut til å nyte hvert øyeblikk som Supermann, han tar seg også tid til å blunke og smile til barn han redder fra katastrofe. Dette er hans klare komfortsone og han nyter hvert øyeblikk av det. Supermann syntes det er gøy å være Supermann. Ikke en byrde.

Episoden har også sin andel referanser til Donners Superman-film. Fra Cat som roper Miss Tessmacher, til Luthors helikopter-nød på toppen av en bygning (hvor også Supermanns berømte sitat om flysikkerhet kom), til en henvisning om Lex Luthors involvering i et jordskjelv. Det er ikke like lett å finne lignende «vink» til Snyders påkostede univers.

Det er kjekt med ulike versjoner, men jeg må si jeg foretrekker en Reeve-inspirert Supermann som ikke løper rundt og tviler på seg selv hele tiden (siden det, tross alt, preger 90% av alle rollefigurer i den jevne CW-serien). Men så er jeg også en håpløs nostalgiker som holder originalfilmen høyt, som nok også spiller inn.

Noe som også passer Supergirls historie bedre. Samspillet mellom de to og kjemien var både sjarmerende og morsom og hans tilstedeværelse fremhevet Karas karakterutvikling.

supergirl-2-1 Supergirl 2

Det var også et klart spark og signal om at i dette universet er det litt mer glede å spore enn i det rådende filmuniverset.

At Supermann endelig er med i Supergirl er også til fordel for seriens hovedperson. Å skjule han i første sesong virket mot sin hensikt. Frykten for at han skulle plassere Supergirl i skyggen i sin egen serie, som tross alt hadde som mål å vise at en kvinnerolle fint klarer å bære en serie i denne mannsdominerte sjangeren, undergravde dessverre hele utganspunktet. Det var som å signalisere at de ikke hadde tro på Melissa Benoist og rollefiguren, en paternalistisk tilnærming vi kunne vært foruten.

En frykt som var unødvendig. For dette er fortsatt Supergirl og selv Supermann klarte ikke å plassere henne i skyggen. Noe han gjorde hele første sesong ene og alene fordi han aldri var der.

Hva syntes du om Supergirl episode 2.1?

Se resultater

Loading ... Loading ...

Ellers:

  • Denne sesongen har kanalen The CW tatt over etter at CBS sa pass. CW huser allerede Arrow, The Flash og Legends of Tomorrow.
  • Calista Flockhart vil ikke lenger ha hovedrolle i serien, etter at innspillingen ble flyttet til Vancouver. Som nok også fremskyndte hennes livsråds-øyeblikk. Stup i det.
  • Som forøvrig var episoden (og sesongens?) tematikk for Kara: Å finne ut hvem hun ønsker å være. Svaret? En som kan gjøre verden til et bedre sted. Der snakker vi optimisme der. I tillegg er det litt greit at Karas historie ikke skal være så dominert av hennes forelskelse i Jimmy.
  • Hele attentat-historien med Lena Luthor var smått hjernedød måte å forklare at romskipet måtte reddes. Det må da være enklere måter å drepe henne på enn dette? Supergirl fortsetter her trenden fra første sesong med flere dårlig skrevne enkeltsaker.
  • Tyler Hoeclin klarte seg helt greit som Supermann. Ingen Christopher Reeve, men i mine øyne er det ingen som er i nærheten av den karen, så det overlever jeg.
  • Lenge så det ut som Supermann her fikk samme rolle som i Bryan Singers Superman Returns-film, som mange humoristisk har omdømt til «Liftman» da han stort sett løftet og skubbet på ting. Men litt robotaction fikk han leke seg med.

Trailer til neste episode:

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR