Den nye skandinaviske spenningsserien Svartsjøen har gått litt under radaren i en seriefylt høst. Noe den ikke har fortjent, for dette kan bli riktig så bra.

En vennegjeng drar til et avsidesliggende nedlagt anlegg i Svartsjøen, som ligger i et tiltalende og snødekt landskap. Akkompagnert av et vakkert lydspor blir vi raskt gjort kjent med landskapet, som er nesten like nydelig som i den britiske thrilleren Fortitude, legges det til rette for både idyll og kjærlighetsdrama for Johan (Filip Berg) og reisefølget. Men så gjør mystikk, skrekk og skjulte hemmeligheter sin entré og neglbitingen starter.

For Svartsjøen skjuler en skremmende forhistorie. Etterdønningene etter et grusomt mord for 20 år siden begynner å hjemsøke de besøkende. Den svenske rikmannssønnen Johan er der for å vurdere å kjøpe anlegget og den nydelige eiendommen som følger med, men beboerne er ikke gjestmilde og problemene inntreffer umiddelbart. Med seg har han sin danske kjæreste Hanne (Sarah-Sofie Boussnina), som knasker piller og har en trøblete fortid, vips blir det psykologiske spillet også mikset inn i det hele.

Spørsmålet blir om det er noe overnaturlig som står bak eller om det er menneskelig svik, bedrag og ugagn som er på ferde. Svartsjøen stjeler noe av det bedre fra skrekksjangeren, i akkurat passe mengde at det gir en lignende nostalgisk følelse som det Stranger Things ga i sommer.

Når Hanne, som har slitt med psykologiske problemer, begynner å mistenke at noe overnaturlig kan være årsaken blir vi på forutsigbart vist stilt overfor problemstillingen om hun er på bærtur eller kan være inne på noe. Et grep vi har sett før, både i serier om det overnaturlige, i spionthrillere (Homeland) og i krimsjangeren (Broen). Det er blitt en klisjé og er langt fra den eneste Svartsjøen tar i bruk, men som nevnt er det såpass velgjort at det sjeldent blir irriterende eller forstyrrende.

Mest av alt minner dette om de mer skrekk-infiserte episodene av The X-Files. Den stadige nerven og usikkerheten om det er overnaturlig skrekk eller en mer jordnær krimserie man ser på var nøyaktig det som lenge var drivkraften da Mulder og Scully var på ferde. Serien beveger seg i samme farvann, men selv fem episoder ut i serien aner jeg ikke særlig mer om hva som foregår og om dette er sci-fi eller krim (eller begge deler). Spennende er det nå uansett og dette bør bli en hit blant ungdom og et soleklart valg å se på for de som drar på hyttetur. For de som har sett mye skrekk og spenning kan det nok bli litt mye gjenbruk av sjangergrep, ikke at det plaget denne anmelder nevneverdig.

Den Skandinaviske rollebesetningen, hvor gjengen vi følger består av både svensker og dansker som besøker et sted bosatt av nordmenn, er selvfølgelig i overkant konstruert for å treffe publikum i de tre landene. Når Nils Ole Oftebro dukker opp som anleggets skumle vaktmester og snakker Nord-norsk må jeg humre litt, her skal man fange bredt, selv om også dette er nok en serie som er blendahvitt. Forøvrig kudos til Oftebro, det er ikke ofte vi ser norske skuespillere våge seg ut på annet enn dialekten de lærte på lekeplassen.

Det er akkurat passe skummelt, uten at det helt tar av og skaper det store snakkis-øyeblikket. I tillegg er det såpass folksomt og mye fokus på Johan og Hanne at øvrig karaktergalleri drukner litt og får lite tid til å skille seg ut.

Til anmeldelse fikk vi servert fem av åtte episoder og det fenger nok til å være spent på hvordan det hele avsluttes.

Svartsjøen kan du se på Viaplay torsdager fremover, serien er en samproduksjon mellom TV3 og Viaplay. Anmeldelsen er basert på 5 av 8 episoder.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here