Frikjent lar samfunnskommentaren hvile og omfavner såpesjangeren enda mer i andre sesong. 

Det er mye i dagens Norge som burde gjøre Frikjents historie lettere å relatere seg til. Flere plattformer ligger til kai side om side flere steder langs Norskekysten, det er såpass trangt om plassen at det hevdes at kaier må bygges ut for å skape plass. Synet av de gedigne oljesugende pengemaskinene er synet av av tusenvis av jobber gått bort. Om den norske rikdom på retrett, hvor flere sjeler nå lever i uvisshet. Familier hvis største bekymring var valget mellom Idol og Norske Talenter må nå foreta tøffe økonomiske valg og kjenne på frykten for å miste tryggheten de har hatt.

Plattformene er et tankevekkende syn. Våre egne flytende pyramider som vitner om en produktiv fortid som nå er fortøyd og pakket inn.

Likeledes, om du har surfet innom en norsk nyhetsside mer enn 3 sekunder de siste ukene, vil du utvilsomt ha fått med deg at et norsk idrettsikon kjemper for sin egen karrière i det det i pressen stilles tvil om hennes ærlighet og redelighet. Hun er satt til å måtte bevise sin uskyld.

Annonse

Dette er relaterbare realiteter som kunne gjort Frikjent 2, den andre sesongen av TV2s seersuksess fra 2015, til en monumental serie som berører noe ekte i den underholdende virkelighetsflukten. For i den fortsetter Aksel Borgen kampen for å renvaske seg og få rettferdighet for Karine, som ble drept 20 år tidligere. Det skjer i en bygd som nå trues av å ligge øde etter at fabrikken, byens egen «plattform», stenges når første sesongs pengemenn-karikaturer trekker i bremsene. Det er i utgangspunktet så nært og ekte Norge anno oktober 2016 at rammene er servert på et vidunderlig sølvfat. Om da bare Frikjent hadde hatt dette som fokus, om enkeltskjebnene og deres tøffe kamp. Med litt Mad Men-DNA mikset inn.

Det å fange sorgen, søken etter et håp i en verden som har falt i grus, er noe det norske publikum hadde fortjent å få i en eller annen form fra norsk drama. Om ikke for å vise en dramatisk vei ut av det hele, i det minste få en kommentar på samfunnet vi lever i. Det er dette som kan gjøre noe så trivielt som en film eller serie til noe mer. Til et kompass. Til en vekker.

Dessverre er det ikke dette Frikjent satt ut til å være og den blir dermed ikke annet enn en skuffelse, for den er egentlig så nær i enkelte scener. Før ethvert håp om at dette er et forsøk på å operere i samme spekter som The Night Of, Broadchurch eller Rectify blir effektiv knust, som om balltreet Lucille var på ferde, når gjenbruk av såpeserieklisjeer avløser hverandre i ekspressfart. Hukommelsestap, skjulte familieforbindelser, affærer og desperate forsøk på å kaste mistanke i alle retninger. Det er nok drama fra før i Frikjent til å kunne treffe en nerve, men her rotes det til fordi man tror vi trenger slike ingredienser.

Frikjent er en litt mer påkostet Hotel Cæsar. Dette er en såpeserie som gjør det fatale feilgrepet å utgi seg for å være noe annet. Kanskje det er dette manusforfatterne ønsket, at den kunne gripe om noe viktig, være tung og samfunnskommenterende drama. Kanskje det er samme illusjonen som grep over NFI da de tildelte millioner til en serie som ikke fremstår som annet enn velbrukt såpe. Men alt dette drukner i de enkle og billige grep. Kanskje TV2-modellen ikke tillater slik og tvinger frem de enkle utveier.

Hør her, jeg tror det ligger nok talent og kunnskap i denne produksjonen til å utrette noe mer. Å kunne gripe meg, få frem tårer eller gi en a-ha opplevelse om viktige tema relevant for de jeg møter på når jeg går ut døren. Velger man å bevege seg inn på områder som har blitt utforsket fra 12 Angry Men og en uendelig rekke glimrende filmer (og de siste årene også serier) i tiårene som fulgte den, da forplikter det. La gjerne mystikken være trekkplasteret, men fortell noe ekte og viktig når vi først har sluppet dere inn i stuen vår. Serieskapere, manusforfattere og skuespillere er gitt en gave. En unik mulighet til å røre oss i serier som sikter seg inn på dette området. Grip den muligheten og ikke kludre det til med gjenbruk fra Dallas og Dynastiet.

I Frikjent 2 sitter vi igjen med en serie som omfavner fornektelsen av virkeligheten og heller vil fokusere på det vi har sett uendelig mange ganger før. Den viker unna det nære og vanskelige. Vi er et samfunn med reelle tema verdt dramatikernes fulle og hele oppmerksomhet. Den skjulte juvelen her er den mellom såpeserieklisjeene. Finn den til neste gang.

Anmeldelsen er basert på sesongens fire første episoder. Frikjents andre sesong sendes på TV2 27. oktober. 

  • Norges svar på The Killing sesong 2 – helt unødvendig!