Netflix viser seg å være et perfekt nytt hjem for Black Mirror i sin tredje sesong.

Antologi-serien skapt av Charlie Brooker er tilbake med en tredje sesong på Netflix. Med sin spekulative fiksjon og mørke (og tidvis satiriske tilnærming) har serien utforsket uforutsette konsekvenser av teknologi i hendene på mennesker.

Med Netflix ombord som produsent fremfor britiske Channel 4 er den britiske serien tilbake med 6 nye episoder og historier. Sesong 4 er også på vei (2017) med 6 nye avsnitt, blant annet med en episode regissert av Jodie Foster med Rosemarie DeWitt i hovedrollen.

De 6 episodene og historiene som tredje sesong kan friste med kan best beskrives med begrep som nostalgi, politikrim, skremmende, trist, narsissistisk, psykologisk og drama. Jeg skal ikke avsløre mye om handlingene til hver av episodene, men det gir en god pekepinn for en series kvalitet når man etter hver episode sitter igjen med en ny følelse. Derfor anbefales det gjerne å ta pause etter hver episode for å la det synke inn.

Black Mirror
Alex Lawther har hovedrollen i episoden «Shut Up And Dance». Foto: Netflix
Annonse

I sesonen forsetter Brooker å fortelle hvordan det til slutt ikke er teknologien i seg selv som er «skurken» i serien, i motsetning til slik som Skynet er i for eksempel Terminator. Det er hvordan vi mennesker bruker teknologien som er problemet. Det er derfor overraskende hvordan en av episodene, noe unikt for serien egentlig, fremstiller et ganske positivt bilde av teknologi i hendene på mennesker. Serien innehar fremdeles også satiren serien er kjent for; hvor langt mennesker kan komme med teknologiske fremskritt.

Serien klarer å få frem mange solide prestasjoner også denne sesongen. Eksempelvis er ‘San Junipero’ en veldig flott episode, regissert av den returnerende Black Mirror-regissøren Owen Harris, hvor den solide kjemien mellom skuespillerne Mackenzie Davis (Halt And Catch Fire) og Gugu Mbatha-Raw (Belle) gjør sitt for å virkelig få episoden til å skinne.

black-mirror-mackenzie-davis-gugu
Gugu Mbatha-Raw og Mackenzie Davis i episoden San Junipero. Foto: Netflix

I ‘Shut up And Dance’ ser man eksempel på hvor langt mennesker kan gå på internettet i dag for «underholdning» med Alex Lawther (The Imiation Game) i solid rolle mot Jerome Flynn (Game of Thrones).

Med episoden ‘Hated In The Nation’ har serien diskutabelt en noe mer ordinær historie enn vanlig, om man har sett britisk drama de siste årene, men med noen teknologiske twister og en problemstilling som er aktuelt i dag, snus episoden interessant nok om til en historie som passer for Black Mirror.

Stort sett er Brooker involvert i å skrive manuset til alle episodene, men en av de to unntakene i år er episoden ‘Nosedive’, hvor både den amerikanske serieskaperen Michael Schur (Parks And Recreation, The Good Place) og den amerikanske skuespilleren og manusforfatteren Rashida Jones (Toy Story 4) bidrar til manuset, sammen med Brooker. Den episoden er satt til et univers hvor mange av oss i dag spiller en absolutt større rolle enn vi burde. Episoden sentrerer seg rett og slett om hvordan en kvinne (Bryce Dallas Howard, Jurassic World) forsøker å vinne mer aksept og anerkjennelse hos andre. Det er en episode som er med på å vise hvordan for mye intimitet kan gi oss en stor mangel på det, og med det stiller episoden spørsmål til både autentisitet, å uttrykke følelser og mer.

Black Mirror Bryce Dallas Howard
Bryce Dallas Howard i episoden «Nosedive». Foto: Netflix

Episoden ‘Playtest’, fra 10 Cloverfield Lane-regissør Dan Trachtenberg, er en av de sterkeste episodene denne sesongen. Her får Trachtenberg og Brooker stilt opp en fortelling som tar i bruk spillteknologi for å lage essensielt en veldig god grøsserfilm. Det styrkes også av en god emosjonell bakgrunnhistorie av episodens hovedkarakter, spilt av Wyatt Russell.

Sesongen viser at det ikke har gått ut over kvaliteten at serien har byttet hjem. Det er tydelig at budsjettet er økt, som vises i spesielt det visuelle og i skuespillere. At den klarer å ta godt i bruk flere amerikanske skuespillere er bare med å vise at serien alltid var ment for et større og mer internasjonalt marked.

Hos Netflix behøver ikke lenger produsentene være for opptatt av seertall, en faktor en slik serie som dette burde slippe fra starten av og ha fokus på historiene framfor seertall. Det er dette som gjør dette moderne svaret på The Twilight Zone så bra. Sensur blir heller ikke et hinder lenger, med både banning og nakenhet, uten at det blir forstyrrende. Uansett om tematikken i en episode noen ganger er lik tidligere episoder, er det så mye variasjon i scenarioene og karakterene i Black Mirror at hver episode føles unik.

Helhetlig er dette den sterkeste sesongen i serien, spesielt med episodene ‘San Junipero’, ‘Nosedive’ og ‘Playtest’. De gode episodene er virkelig bra, men også de svakere episodene i sesongen gjør at man sitter igjen med et inntrykk som gjør det verdt det. Et håp er at Netflix nå vil forsette å lage disse historiene i flere år som kommer, så lenge Brooker har motivasjon. Dette er en serie som fortjener både et større publikum, men også å være på en plattform som Netflix er.

Sesong 3 av Black Mirror slippes fredag 21. oktober på Netflix.