Anmeldelse: HBO ser ut til å overgå seg selv med Westworld, en serie som våger å gå filosofisk tungt til verks samtidig som den leker seg med underholdende stil og action. 

Pokemon Go og virtual reality kan ta seg en bolle. Temaparken Westworld tar spilling og virkelighetsflukt til et nytt nivå.

Hva ville du gjort i en western-verden hvor alt er lov og ingen rammes av konsekvenser for dine valg? Ville du inntatt rollen som byens nye helt? Reist på skattejakt? Eller ville du omfavnet drømmen om å leve som banditt. Som nådeløs skurk?

Dette er valg som møter besøkende i Westworld, temaparken hvor dine drømmer kan bli andres mareritt. Et sted designet til perfeksjon, hvor alle du møter enten er andre besøkende eller maskiner. Selv dyrene er skapt i temaparkens fabrikk. Hvor beboerne er maskiner så realistisk konstruert i utseende og oppførsel at du umulig kan se forskjell.

Du kan drepe de, elske de eller føre en inngående samtale om livets mysterier. Du vet de ikke er ekte. Maskinene derimot, lever i lykkelig uvitenhet. Inntil det en dag begynner å skje noe med programmeringen. En bug. Eller noe annet. Våkner de til live?

Foto. HBO WWjj101 9 4 00182
Foto. HBO

Sjelden har en serie vært mer givende. I dagens «gaming-kultur» har det som en gang var fjerne sci-fi problemstillinger med et blitt mer nær og aktuell. Hva skjer med oss når virkelighetsflukten tillater at vi kan bli hvem vi ønsker, uten konsekvens? Og hvis maskiner, som i Westworld utsettes for litt av hvert, plutselig våkner og får et sinn – et «jeg» – hva vil de tenke om oss?

Slik som maskinene i Westworld blir behandlet vil de nok ikke være særlig happy. Når flere i tillegg i en årrekke har vært programmert til å være den typiske western-drapsmaskinen vi har blitt foret med gjennom westernfilmer, vel da kan vi fort tenke oss at dette er en drøm som kan ende i noe ganske annet for dens besøkende.

Er dette en historie om hvordan mennesker mister sin menneskelighet eller er det er historien om menneskelighet som inntar maskiner? Maskiner som blir levende og tenkende individer. Trolig er det begge deler. Westworld scorer på flere plan.

Foto: HBO WWjj101 8 19 00031
Anthony Hopkins spiller Westworlds mangeårige kreative kraft. Her med Jeffrey Wright. Foto: HBO

Det er mange altoppslukende tema i HBOs nye storsatsing, hvor vi finner stjerner som Anthony Hopkins og Ed Harris i fremtredende roller. Basert på 70-tallsfilmen ved samme navn (som igjern er basert på boken av Michael Crichton), men her med en langt mer intrikat og filosofisk tilnærming enn det som i sin tid var mer som Jurassic Park med roboter fremfor dinosaurer (forøvrig også det en film basert på en Crichton-bok). Det var en historie primært om maskinene som gjør opprør mot besøkende og jakter de. Menneskene var protagonistene. TV-serien Westworld opptar seg mer med den mulige fødselen av maskinenes selvbevissthet, hvor de med et blir mer klar over at verden rundt de ikke er ekte. Det er maskinene vi får sympati for.

Jeg digger det. Så til de grader. Det er ganske enkelt lekkert og tankevekkende. HBO inntar her sci-fi tronen med solid margin. Dette er en av de beste seriestartene jeg har sett i mitt 38 år gamle liv. Om Westworld klarer å holde kvaliteten i de resterende episodene (vi har sett sesongens fire første episoder, av totalt ti) vil dette fort bli den giganten som kan fylle tomrommet HBO vil få når Game Of Thrones tar slutt.

Forutsatt at denne massive og kompliserte produksjonen får flere sesonger. Det er ikke sikkert, for produksjonen hadde sine utfordringer og måtte stenge ned for en lengre pause før de siste par episodene kunne spilles inn. Serieskaper Jonathan Nolan og Lisa Joy trengte mer tid til å fikse på manus. Når man ser serien er det enkelt å skjønne at det her er krevende å holde tungen bent i munnen i seriens manusrom. Dette kan fort skli ut.

Ingrid Bolsø Berdal. Foto: HBO Ingrid Bols   Berdal e1473505167142
Ingrid Bolsø Berdal. Foto: HBO

Westworld er en øvelse i å benytte seg av alt som har gjort filmer som Blade Runner, Jurassic Park, 2001: A Space Odyssey, The Terminator og The Matrix til de legendariske innslagene de er. Jeg vil driste meg til å slenge inn den undervurderte komedien Short Circuit i det hele, en film som gjorde en robot til sin sympatiske helt.

Jonathan Nolan har alt lekt seg med kunstig intelligens i sin forrige serie Person Of Interest, mens hans mer kjente bror Christopher tross alt står bak filmer som Memento, Interstellar og Inception. Jonathan bidro også på et par av de filmene og har nok fått behov for all den erfaring han kan med dette ekstremt ambisiøse prosjektet. Enn så lenge er min dom at han og staben har lykkes. Jeg har ikke følt slik undring og begeistring for noe innen sjangeren siden Lost sine tidligere dager (forøvrig er Lost-skaper J.J. Abrams med som produsent).

Heldigvis er ikke dette bare et oppkok av sjangerens velbrukte og ofte repeterende tematikk. Westworld tar det hele et steg videre, benytter seg av TV-seriemediets egenart og utforsker på et nivå filmer ikke kan unne seg. I tillegg er det er en vri i Westworld. Her er det ikke menneskers sinn som uvitende er fanget i maskinens oppfinnelse, slik som i The Matrix. Her er det maskinene som ikke er klar over at de lever i andres drømmer (en tilnærming som Battlestar Galactica også hadde, om enn med et litt annet premiss). Eller mer bestemt sitt eget mareritt.

Dømt til å leve dagene om og om igjen, med programmerte svar og forutbestemte skjebner. De er i menneskenes nåde, for å bli behandlet slik parkens besøkende fantaserer og drømmer om. Bli romantisk forført. Eller brutalt myrdet, voldtatt og torturert. Hver sin smak. Igjen og igjen, for hver gang med sin fortid og minner tilsynelatende slettet, må maskinene oppleve det beste og verste mennesker kan finne seg i å gjøre. Men er det så farlig? De er tross alt bare maskiner. De er ikke levende. Eller?

Maskinenes perspektiv står i sentrum, spesielt med James Marsden som Teddy og Evan Rachel Wood som Doloros Foto: HBO RTO WWjj101 9 15 00658
Maskinenes perspektiv står i sentrum, spesielt med James Marsden som Teddy og Evan Rachel Wood som Doloros Foto: HBO

Som seer blir vi servert mye fra maskinenes perspektiv. Vi følger deres tilsynelatende glede, sorg, undring og absolutte skrekk. Hele tiden mens vi må minne oss selv på at dette er maskiner – i en fiktiv fortelling. Det hjelper ikke, jeg blir revet med. Empati tar overhånd og jeg gremmes over hva de utsettes for. Det er her serien treffer en nerve. Som seer stilles vi overfor samme dilemma som menneskene som lever daglig med maskinene.

To rollefigurer står her sentralt. Den reflekterte sjefsprogrammereren Bernard Lowe har selv en sorgtung fortid. Han ser en endring i maskinene han mekker på. Det er noe der. Noe uforklarlig. Skuespiller Jeffrey Wright leverer hver samtale med en overbevisning som gir serien en emosjonell ballast. Hans samspill med Anthony Hopkins er en fryd å bivåne.

Jeffrey Wright. Foto: HBO Jeffrey Wright as Bernard 1
Jeffrey Wright. Foto: HBO

Vanskelig blir det også for parkens førstegangsbesøkende William, spilt av den voksende stjernen Jimmi Simpson. Der hvor andre forsøker å få han til å omfavne de mer bestialske tankene kjemper han imot. Han viser en omtanke og bekymring for Westworlds maskiner. De to er noe av det nærmeste serien har å fremstille mennesker som helter, der hvor det ellers er robotene som blir de vi heier på.

Samtidig vet vi aldri hvordan en verden som tillater en å leve ut sine villeste fantasier vil påvirke de. Hvilke trang og tanker vil omfavnes? Det er nok av muligheter her for å «ta en Breaking Bad». I tillegg til å fore den tilbakevendende debatten om hvordan spill kan påvirke mennesker. Det er interessant å se hvordan dette tekniske og intrikate rollespillet påvirker de som i utgangspunktet er gode og omtenksomme mennesker. Om manusforfatterne her tar en optimistisk eller pessimistisk tilnærming.

jimmi-simpson Jimmi Simpson
Jimmi Simpson leverer varene i nok en serie. Foto: HBO

Det er fascinerende og tankevekkende. Samtidig kan det være tungt og krevende å følge seriens eksistensielle toner, slik som gjerne var tilfelle i klassikere som Blade Runner og 2001: A Space Odyssey. Westworld gir der noen særdeles velplasserte avbrekk, hvor den omfavner stil når substansen behøver tid til å synke inn.

Det er actionsekvenser, akkompagnert av et lekkert lydspor, mer underholdende enn det meste vi ser i blockbustere som utelukkende har slikt som sitt formål. Flere episke rollefigurer inntar scenen, her er det skuespillere som for alvor kommer til å slå gjennom. Med god hjelp av allerede veletablerte stjerner som viser at de fortsatt kan når de vil.

Westworld Ed Harris Westworld Ed Harris
Ed Harris som «Gunslinger». Foto: HBO

Som Ed Harris som den mystiske Gunslinger. Herre, for en rolle. Ansiktet er steinhardt, handlingene hans er sjokkerende og bakgrunnen gjemt i et slør av mystikk. Han er på jakt, men etter hva? Han er ikke alene om å få minnerike scener og får følge av norske Ingrid Bolsø Berdal som en av de mest bemerkelsesverdige femme fatale-maskinene, blant annet med en scene som ville fått Quentin Tarantino til å fråtse av glede.

Anthony Hopkins er seriens iskalde innslag, hvor han uanstrengt spiller på sine beste og mest velkjente strenger. Det er noe skremmende over hvordan han kan være så beinhard og varm om hverandre. Hva hans agenda er og hvilke tanker som skjuler seg er ikke lett å bli klok på. Han er en skaper, en gud som ikke ser på sine skapninger som annet enn hva de var ment å være: Maskiner. Både han og Harris leverer sitt beste.

Anmeldelse: HBO ser ut til å overgå seg selv med Westworld. Foto: HBO 777620 WWjj101 9 9 00141
Foto: HBO

De to er krydderet i en historie som i sesongens første akt først og fremst handler om maskinene Dolores Abernathy (Evan Rachel Wood), Teddy Flood (James Marsden) og Maeve Millay (Thandie Newton). Spesielt de to kvinne-robotene sørger for at historien tar spennende vendinger når de begynner å ane at noe ikke er helt som det skal. Det blir gripende, tenkevekkende og ikke rent lite skremmende.

Det er en prestasjon å sørge for såpass rytme og fokus i dette folksomme universet, som gir Game Of Thrones god konkurranse i å servere oss flere rollefigurer å holde styr på. Det blir aldri utmattende, selv om det også her er fokus på sikkerhetssjefen Ashley (Luke Hemsworth), forfatteren Lee (Simon Quarterman), banditten Hector (Rodrigo Santoro), park-sjefen Theresa (Sidse Babett Knudsen) og programmereren Elsie (Shannon Woodward).

Foto: HBO WW104 JJ 090315 00147
Foto: HBO

Ingen avspises med klisjeer eller stereotypiske roller. Selv ikke maskinene som bevisst er programmert til å være nettopp det. Alle har sine egne drømmer, motivasjon og tilnærming som bringer historien videre i møysommelig tempo.

Dette er et godt år for sjangeren. Tidligere i år skrev jeg at The Expanse, som dessverre enda ikke er tilgjengelig her hjemme, kunne bli vårt tiårs store sci-fi eventyr. Ord jeg nok må drøvtygge og svelge. Westworld er enn så lenge mer enn jeg kunne drømme og håpe på. Jeg håper bare det vedvarer. Og neste gang jeg har en sær drøm, håper jeg ikke det er Anthony Hopkins som sitter i en stol overfor meg.

Westworld har premiere 3. oktober på HBO Nordic. Du kan se flere bilder og trailer på seriesiden

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR