Netflix-serien Stranger Things er kanskje en litt for tydelig hyllest til Steven Speilberg, Stephen King og mer, men den er likevel en av sommerens mest spennende serier.
Satt til 1983 i Indiana følger Stranger Things de mystiske omstendighetene rundt den unge gutten Will (Noah Schnapp) som forsvinner i løste luften en kveld. Dette leder Will sine venner, Will sin mor Joyce (Winona Ryder) og den lokale sheriffen Hopper (David Harbour) til både hemmelige eksperimenter og en mystiske ung jente.
Det ingen tvil om at serieskaperne Matt og Ross Duffer (Hidden, Wayward Pines) låner fra tiåret serien befinner seg i, med både litt Steven Spielberg-filmer, som Poltergeist og E.T., bøker av Stephen King (eksempelvis It) og en dose av Rob Reiner-filmen Stand By Me.
Serien stiller flere spørsmål og er ikke uinteressert i å forklare det hele over de 8 episodene sesong 1 består av. Mye av serien kan virke som en klisjé eller avledende, med tanke på hvor mye serien virker som en hyllest, men hyllesten er gjort med omtanke, uten å gjøre noe om til en parodi, og har det fremdeles morsomt med disse elementene fra så mange sjangere. Det hele styrkes ytterligere av solid kinematografi av Tim Ives og jobben i å gjenskape 80-tallet av produksjondesigner Chris Trujillo. For ikke å nevne noen passende komponerte melodier som minner om John Carpenter, og noen klassiske og mindre kjente 80-talls låter. Serien klarer virkelig å sette stemningen godt.
Alle de yngste skuespillerne, som er ganske sentrale i handlingen, passer ganske godt inn, uten noe betydelig irritasjonsmomenter. Det er noe flott med hvordan serien klarer å bruke de unge karakterene så godt til å vise hvor mektig vennskap kan være, og hvordan det bokstavelig talt blir deres største våpen. Det ender opp med å fungere svært bra. Av de unge skuespillerne er det flere som fortjener å nevnes, men alle fungerer for serien. Jonathan (Charlie Heaton), tenåringsbroren til Will, er for eksempel et godt tillegg i mange scener, med spesielt hans mor Joyce, og jenta Nancy (Natalia Dyer). Men for en serie så avhengig som denne av unge skuespillere, klarer unge Millie Brown i rollen som den mystiske jenta Eleven å være det mest eksepsjonelle ved serien. Den unge britiske skuespilleren klarer å bære serien når nødvendig, og leverer på de emosjonelle stundene med god støtte av de andre unge skuespillerne, som spiller de tre vennene til Will.
Tross for at Stranger Things sentrerer seg en del på de yngre karakterene får også Harbour og Ryder passende sentrale roller, som får serien til å fungere enda bedre. Og etter så mange biroller disse har gjort de siste årene er det flott å se dem i så solide og passende roller. Etter å ha gjort solide, men ofte korte, roller i filmer som Black Mass (hvor Harbour deltok i den beste scenen i hele filmen) skinner David Harbour i rollen som den alkoholiserte lokale sheriffen som blir tvunget til å håndtere de mystiske omstendighetene som forgår i byen hans. Etter en solid birolle i fjorårets Show Me A Hero er det også flott å se at Ryder forsetter å være en solid skuespiller bare hun får nok materiale å jobbe med, som i denne Stranger Things hvor hun spiller en mor som opplever alle foreldres verste mareritt under svært uvanlige omstendigheter. Også karakteren Dr. Martin Brenner (Matthew Modine), som deler er interessant bond med en av de andre karakterene, er også et godt og viktig tillegg i denne serien.
Sesong 1 har en svært passende lengde på 8 episoder, og det føles aldri ut som om serien stopper for lenge for å spare på handling opp mot slutten av sesongen, noe som har vært et problem med et par Netflix-serier, spesielt Marvel’s Jessica Jones og Bloodline. Stranger Things er spennende nok fra starten av, men fra den tredje episoden tar ting en veldig interessant vending helt fram til en ganske god sesongfinale, som legger noen grunnsteiner for sesong 2. Det er også en del mytologi igjen å utforske videre, som er interessant nok for en tilbakekomst til Indiana ved en senere anledning.
Serien gjør en god oppgave i å utforske og gi detaljer rundt karakterene som gjør dem realistiske nok, til tross for alt det rare som oppstår. Det er litt imponerende hvor mye serien klarer å få alt den låner til å fungere, og være spennende nok til å være noe av det mest spennende på tv-skjermen denne sommeren. Noen ganger trenger man ikke nødvendigvis å være så veldig original, så lenge man får det til å fungere. Det er Stranger Things et godt eksempel på.
Sesong 1 av Stranger Things slippes fredag 15. juli.
