På søndag ble episode 9 av Game of Thrones sesong 6 sendt i USA. Jeg fikk ikke sett den før i går, men kjenner den forsatt på kroppen. De fleste som følger serien har fått med seg at episode 9 pleier å inneholde de mest avgjørende, blodige og storslåtte scenene. Jeg kan nevne Ned Stark sin død, slaget ved Blackwater, og det beryktede Red Wedding (som nesten fikk meg til å love å aldri se mer på serien) som eksempler. Denne gangen var det heller ikke til å unngå å få med seg i denne episoden skulle slaget om Winterfell endelig stå. Om du ikke har sett episoden eller sesong 9, bør du IKKE lese videre.

Vi vet aldri helt hva vi kan håpe på og forvente i denne serien, og når motstanderen heter Ramsay Bolton, er det mye å tape. Det knøt seg i magen min da intromusikken kom og jeg kunne kjenne på nervene til karakterere som man etterhvert har blitt glad i og heier på der de forberedte seg til morgendagens kamp. Tormund som må drikke sterke saker, Davos som vandrer rundt hele natten og finner deg et sted å gå på do i fred, og ikke minst Jon og Sansa, de som har aller mest å tape, og som krangler før de går fra hverandre denne natten. Sansa synes de burde vente på en større hær, at det er lite håp om å redde Rickon, og ikke minst at Jon burde spørre henne om råd angående Ramsay, hun er jo den som kjenner ham best. Jeg som bare skal sitte i en godstol foran TV-skjermen å se på noe fiksjonelt som ble innspilt for flere måneder siden, klarte nesten ikke å sitte i ro. Denne nervepirrende ventingen, Jon sine tydelige nerver og usikkerhet, den undertallige hæren, og Sansa sine advarsler var ikke til å holde ut. Det eneste beroligende er Sansa sin kalde kommentar til sin ektemann kvelden før slaget: «You`re going to die tomorrow, Lord Bolton. Sleep Well». La nå bare krigingen begynne. Krigen begynte så absolutt, men når man er i krig med en psykopat som Ramsay vet man aldri hva som venter, eller du vet bare at det er noe ondskapsfullt og grusomt.

Som Sansa advarte Jon om kvelden i forveien, Ramsay Bolton er ingen vanlig krigsherre, det var ikke Jon Snow som kom til å legge fellene, det var Ramsay som kom til å styre dette med sine utspekulerte leker. Og selv om Jon prøvde å hisse motstanderen sin dagen i forveien ved å tilby tvekamp, slo det hardt tilbake på ham. Ramsay nøler ikke med å bruke lillebror Rickon Stark som agn før han dreper ham like foran nesen på storebroren. Jon går rett i fellen som antatt og krigen er i gang, med overtak til Ramsay. Planen var å være tålmodig, men lunten er tent og gardinen trukket ned, akkurat som den grufulle psykopaten ønsket seg. Selv kan han sitte i god avstand til kampene å kommandere sine disiplinerte og overtallige hær. Mens alt dette skjer er Sansa fraværende.

For la oss snakke litt om Sansa. Jeg elsker utviklingen hennes, og karakterutvikling er noe av det Game of Thrones er best på synes jeg. Sansa har gått fra å være en ganske bortskjemt, naiv og i grunn ufordragelig ung pike som drømte om å gifte seg til økt velstand, til å bli en av de kaldeste spillerne i dette spillet. Hun har vært ute for de to verste og ondeste karakterene serien og kanskje TV-historien har bydd på, Joffrey Baratheon og Ramsay Bolton. Sistnevnte har mishandlet, voldtatt, manipulert og lekt med både henne og de rundt henne på verst tenkelige måter, så det er klart at dette til slutt måtte bli hennes kamp. For det er Sansa som til syvende og sist redder dagen. Hun har alliert seg med Littlefinger og hentet inn hans menn fra Vale. Det som er verdt å merke seg her er at hun ikke har sagt noe om sine planer til storebror Jon. Ikke etter hun møtte Littlefinger i skjul i en tidligere episode, og heller ikke kvelden før slaget skal stå, og hun anklaget ham for å initiere krig før han hadde en hær som var stor nok. Han tror jo at de har gjort det de kan for å skaffe en større tropp, mens hun vet noe annet. Hun stoler altså ikke på sin egen bror. De var aldri særlig nære kanskje, men kunne ikke å kunnskap om disse planene muligens forandret antall som måtte dø, inkludert Rickon? Hæren hennes kunne jo også ha kommet for sent. Var det en test av Jon, om han ville rådføre seg med henne? Var det for å ha kontroll og et overaskelsesmoment som ville ta alle på sengen? Hvilke planer har hun egentlig fremover? Jeg tenker at det også må være et resultat av alt det vonde hun har vært utsatt for. Hun virker å ha blitt i overkant kynisk og taktisk, men det kan umulig bare være spilleren Sansa vi ser, men at hun har stengt helt av for å overleve. Forhåpentligvis kan hun stole mer på sin bror etterhvert, og jeg er også spent på hva som skjer om Arya kommer seg hjem. Hvordan vil de to søstrene komme overens nå, for selv om de har veldig ulike raksjonsmønstre, må de vel sies å ha vokst nærmere hverandre sammenlignet med sist de var sammen.

Sansa kommer altså til slutt ridende med Littlefinger og hans menn, redder stumpene av Jon Snow og hans hær, stormer Winterfell og fanger Ramsay. Selv om Jon får inn noen slag på sin motstander, som plutselig synes tvekamp var en god ide, men selvfølgelig ikke hadde sjans, er det Sansa som får sette spikeren i kisten. Hun sender rett og slett hans egne hunder på ham, hundene som han tror tjener ham, men som han dessverre for seg selv har sultet i en uke ( håper noen tar livet av de hundene snart). Lord Bolton får inn et slags stikk til Sansa før han dør, der han forteller at hun ikke kan drepe ham, for han kommer alltid til å være en del av henne, noe som visst har fått fans til å konspirere. Hun slår riktignok tilbake med at ordene hans kommer til å bli borte, navnet hans og minnene hans, men det er vel liten tvil om at de arrene han har påført henne kommer til å overleve ham. Hvordan dette utvikler seg videre for Sansa og Winterfell blir noe av det mest spennende i serien. Stark-familien er vel den familien flest har fulgt med sympati fra starten av, og serien har også lagt opp til dette. George R.R.Martin har ihvertfall lekt godt med våre forventninger i løpet av de første bøkene og sesongene av denne serien. Alle trodde først Ned Stark var helten, og deretter Robb, og deretter muligens Rickon, men så er det Sansa som får tilbake Winterfell til Stark-familien. Det var sånn det måtte bli. Episoden het riktignok «Battle of the Bastards», men det var en ektefødt Stark-datter som tok egentlig seieren.

At jeg nå ikke har skrevet noe om den første delen av episoden, der en hjemkommen Daenarys og hennes tre drager nok en gang demonstrerer makt etter at de tidligere slaveherrene prøver å ta tilbake Meereen, sier litt om hvor heftig og innholdsrik denne episoden var. Det sier kanskje også noe om hvor vant vi er blitt til de storslåtte og magiske scenene der Daenarys er involvert. I tillegg ankommer søsknene Greyjoy Meereen og inngår allianse med Daenarys, der hun får støtte og båter til å ta tilbake Westeros, og Greyjoy får støtte til å ta tilbake Iron Islands.

Det er liten tvil om at George R.R.Martin, og serieskaperne som virker å følge etter i hans ånd, heier på kvinnene. Det virker å være kvinnenes kamp nå. Cersei og Margaery konspirerer mest mot hverandre, men delvis mot samme motstander i King`s Landing, Daenarys har samlet flåten hun trenger for å komme seg dit ved hjelp av søster Greyjoy, og Sansa i Winterfell (mulig Arya kommer). Det er jo fortsatt noen menn sentralt med i spillet, men de må alle sies å være outsidere de også, en dverg, bastard og en krøpling for å si det upolitisk. Hva Bran kan bidra med er jo kanskje det mest interessante av alt, for den virkelige kampen foregår jo et helt annet sted enn i Westeros.

Andre ting verdt å merke seg i denne episoden:

– En fantastisk følelse når ulvebannerne nok en gang rulles ned over Winterfell. Det har jammen kostet å ta det tilbake.
– Davos finner leken til prinsesse Shireen i restene av et bål og virker å skjønne hva som skjedde forrige gang slaget om The North stod mellom Stannis og Bolton. En annen av de mest grufulle scenene serien har bydd på, da Stannis brenner sin datter levende etter ordre fra Lord of Light/Melisandre.
– En av de største heltene i slaget, som i flere slag tidligere, kjempen Wun Wun, som redder dem under deler av slaget, og ikke minst bryter ned dørene på Winterfell, må til slutt bøte med livet.
– Endelig trenger vi ikke å bekymre oss over hva den onde Ramsay Bolton skal finne på i neste omgang. Han har fått holde på i altfor mange sesonger nå, og nå begynner det å tynnes i rekkene av de udelt grusomme karakterene. Walder Frey neste?
– Det er selvfølgelig andre sentrale menn med i spillet fortsatt. For entret ikke nettopp Littlefinger, ikke uventet, arenaen på nytt? Hva han kan finne på er ikke godt å si, men det er sjelden av liten betydning. En smart og utspekulert motstander er likevel langt å foretrekke fremfor en sadisitisk jævel som Ramsay. Ihvertfall for TV-seeren. Jeg har sjelden gledet meg så mye til en ny sesong!
– Selv om Tyrion ikke har klart seg spesielt bra i dronningkhaleesien sitt fravær,kan det virke som hun trenger ham for å minnes på at å brenne ned landsbyer ikke er en god ide.

Til tross for denne storslåtte og dramatiske episoden er det en episode igjen i sesongen, som visstnok skal vare i nærmere 70 minutter. Det er altså mer i vente. Og med alt det «gode» som skjedde i denne episoden, får jeg bange anelser for serieavslutningen. Jeg lever uansett i håpet om mer Stark-gjenforening.