Velkommen til Annville, Texas. Vi oppsummerer seriestarten til Preacher.

Preacher gjorde tegneseriene til Garth Ennis og Steve Dillon til levende bilder etter å ha vært forsøkt adaptert til tv og film i flere år. Utvilsomt kommer ikke dette til å være alles kopp te, spesielt siden Preacher kaster hemningsløst forstanden, rimeligheten og sannsynligheten ut av vinduet, men for dem som liker en hverdag fylt med overflødig vold, dårlig herdet karakterer og makaber humor vil det nok være noe i Preacher.

Regissert av produsentene Seth Rogen og Evan Goldberg og skrevet av showrunner (og tidligere Breaking Bad-produsent) Sam Catlin, hadde Preacher tatt den store utfordringen med å introdusere vår sprø gruppe med karakterer og deres sinnssyke verden -fylt av vampyrer, skyteglade personer, en ung gutt med ansiktet som gir ham kallnavnet «Arseface» og spontan-eksplosjoner av mennesker forårsaket av usynlige romvesener- og prøvd å gjøre det hele fordøyelig, lett å følge og relaterbart, alt mens serien hopper rundt om i verden som i en tegneserie, også på tvers av ulike tidspunkter.

Som jeg skrev i anmeldelsen basert på de 4 første episodene, er casten en av de sterkeste sidene til serien. Dominic Cooper er god som Jesse Custer, og drar nok folk til å prøve serien, men det er ganske sikkert andre som får folk til å bli. De fleste karakterene får en passende introduksjon, selv «Arseface» (som kunne vært gjort litt bedre) og faren, Sheriff Root. Den kanskje svakeste karakteren, som ikke helt klaffer, er Jesse sin assistent i kirken, alenemoren Emily, som får kanskje litt for mye tid og ikke helt passer i denne handlingen. Karakteren er helt ny, skapt for serien. I forhold har vi enkelte andre karakterer som er endret bare et hakk for TV-utgaven, som Tulip. Avsløringen om hva Donnie og hans kone virkelig gjorde var en god vri, framfor å gjøre karakteren til den tradisjonelle konebankeren og stereotypen vi har sett tidligere. Det er mer komplisert enn det, og passer sammen med hvordan serien prøver å fortelle hvor lite vi vet om hva mennesker rundt oss gjør og er i stand til.

Annonse

Joseph Gilgun får noen øyeblikk som vampyren Cassidy, en vampyr som liker å drikke whiskey like mye som han liker å drikke blod. Den første sekvensen hvor han er ombord et privatfly og ender opp med å ta seg av hva som viser seg å være vampyrjegere, er noe som gjør ham så lett å like, men det viser også at Cassidy kanskje ikke helt planlegger stegene sine så godt. Dette til tross for at han er en vampyr som kan overleve fall og sol (så lenge det ikke er i direkte kontakt).

Men mulig høydepunktet med episoden er introduksjonen av Tulip, herlig spilt av Ruth Negga. Serien kunne kanskje spandert på seg bedre greenscreen i åpningsekvensen hennes, med bilen på åkeren og de to mennene hun tok seg av, men på grunn av hvordan ting foregår inni bilen er det lett å overse dette. Hvordan Tulip slår ut et helikopter med en hjemmelaget bazooka fungerer, tross for at vi aldri ser henne skyte ned helikopteret. Vi hører det bare, akkurat som jenta som ender opp med å se Tulip som hennes nye rollemodell.

Preacher Tulip CassidyIntroduksjonen av Jesse er litt annerledes igjen, fordi han er i en mye mindre dynamisk og eksplosiv hverdag enn Cassidy og Tulip, men vi får i det minste sett litt av Jesse sitt gamle jeg i det han med et lite spark av en stol på egenhånd tar seg av Donnie og gjengen. Med glimt av hans far gjør serien en god sak utav det at Jesse ikke ønsker å være sitt gamle jeg, men at hans onde sider har en tendens til å komme tilbake.

Måten den mystiske kosmiske enheten fra åpningsekvensen får flere religiøse ledere rundt jorda til å eksplodere, er både smart og bringer inn litt makaber latter til serien.  Døden til en afrikansk predikant, en russisk «magister» fra Kirken av Satan og Tom Cruise (scientologi) gir i det minste et inntrykk at Jesse er noe spesielt, når det definerer at han trolig er den eneste som kan håndtere enheten i seg, og viser oss at serien lever i et parallelt univers til vårt eget. Det er også en måte for serien å samtidig vise litt humor.

For det meste er uansett seriestarten morsom. Den er meget ambisiøs, men den klarer ikke helt å levere (episodene i de kommende ukene gjør dette mye bedre). Ofte gir den inntrykk at den sliter med å introdusere og sette opp premisser i seriestarten og den gjør det ikke enkelt for seg selv å være det den ønsker å være, men det er likevel potensiale i seriestarten også. For når ting fungerer, spesielt delene med Tulip og Cassidy, er serien svært gøy å se på. Kanskje kunne sesongstarten vært 10-15 minutter kortere, mye i denne episoden kunne vært kuttet.

Ellers

 

Noen av de involverte i tidligere forsøk på å bringe Preacher til liv, både til film og tv, har vært filmselskaper, tv-selskaper, regissører og mer som HBO, Kevin Smith, Rachel Talalay (Doctor Who, Tank Girl), Mark Steven Johnson (som regisserte både filmene Daredevil og Ghost Rider, basert på Marvel-karakterene med samme navn), Sam Mendes (American Beauty, Skyfall), Miramax og Colombia Pictures.

Sam Catlin er ikke eneste Breaking Bad-veteranen som er involvert i Preacher. Michael Slovis, som regisserte en haug av Breaking Bad-episoder, gjør sin første episode snart. En annen link til Breaking Bad i Preacher er Tait Fletcher, som spilte en av kompanjongene til Uncle Jack (Michael Bowen), og som i seriestarten spiller en av kameratene til Donnie. Breaking Bad-fans kan også vente seg en overraskelse – hvis det ikke blir kuttet fra den endelige utgaven av episoden. Uansett vil det bli forklart hvis ikke det blir med i episoden.

Seriestarten av Preacher er nå på Viaplay.