Enkelte tilfeller av hjernedød underholdning frarådes det på det sterkeste å slå av hjernen for å konsumere. Fuller House er dessverre et slikt tilfelle.

Det er synd, fordi jeg er en sterk tilhenger av tanketom underholdning man bare kan nyte uten snev av alvor og ettertanke. Nå sitter jeg her og skriver en kritisk og granskende artikkel om en komiserie. Hjelp! Men unnskyld meg, for jeg føler det må til. Fuller House blir umulig å hate og vanskelig å kritisere. Fordi det setter sinnene i kok. Litt som å fortelle noen hvorfor fotballaget de heier på ikke holder mål. Selv når laget ligger på bunnen av tabellen.

Men kritikk er på sin plass og selv seriens største fans bør unne seg litt tid til å reflektere over hva man er blitt servert. For hvor mye skal man tillate seg bare fordi man er et kjent merkevare? Ser man bak panseret vil jeg påstå at Fuller House er ufin, romantiserer det å være bortskjemt og proklamerer at kvinner eksisterer for å dyrke menn, enten de er rasshøl eller ei. Og du har å like det, fordi det er et kjent navn. Litt som Donald Trump. Og i likhet med at Trump hylles av millioner, strømmer også seere til Fuller House. Vi lever i en tid hvor merkevare trumfer alt.

Det er litt kjipt at Fuller House ikke falt i smak for denne mildt sjokkerte anmelder, jeg hadde virkelig håpet på å forelske meg fremfor å måtte slå et slag for feminisme (jeg er, rent personlig, lei alt feminisme-maset da det oppleves som at det meste i den sammenheng er sagt tusenvis av ganger uten at jeg har noe mer vettugt å tilføre). Min første tanke av all kritiker-slakten serien har fått var at dette var et tilfelle hvor pretensiøse anmeldere viste at de manglet kontakt med serieuniversets grasrot. Du finner tross alt ikke mer pedantiske TV-seere enn TV-kritkere (jeg burde, som kritiker, vel vite dette). Jeg fantaserte til og med litt om at jeg kunne bli «folkets anmelder» i dette tilfelle, siden mange har omfavnet serien. Jeg så selv Full House og så aldri problemet med originalserien, den var tanketom underholdning som var grei å se mens man ventet på neste episode av Fresh Prince Of Bel-Air. Men etter 13-episoder av dens oppfølger-serie må jeg nok kaste inn håndkleet og bli litt pretensiøs av meg jeg også. Faen heller. For det er ikke bra om serieprodusenter og manusforfattere som for lengst er utgått på dato får herje på som dette her. La meg gjøre greie for hvorfor jeg vier serien så mange ord:

Fuller House følger historien til D.J. Tanner (Candace Cameron) som nylig er blitt enke. Med tre barn å oppdra alene flytter søsteren Stephanie (Jodie Sweetin) og venninen kimmy (Andre Barber) inn for å hjelpe. Her følger den premisset til originalen, men denne gang er det ikke «tre menn oppdrar tre jentunger» men «tre kvinner oppdrar tre guttunger». Greit nok. Hvorfor ikke bare nyte litt tullete nostalgisk humor? Vel, fordi serien ikke bruker lang tid på å frata de tre kvinnene all selvrespekt. Var det virkelig slik det gikk med de tre jentene vi fulgte for tre tiår siden?

Før jeg fortsetter, vit at det her kommer spoilere. Det er vanskelig å få frem poenget uten, så om du har tenkt å se serien fri for avsløringer vik unna. 

Seriens standarformat, ved at hver episodes historie vikles rundt en rollefigurs selvmedlidenhet, er dens mer trivielle irritasjonsmoment. Det kan man fint overleve om utførelsen er god nok (noe den dessvere sjeldent er i Fuller House sitt tilfelle). Å vie en halvtime til å utforske en ungdom som syntes synd på seg selv fordi rommet hun har fått er for lite, eller fordi storebroren lot deg vinne i et spill og gir «taper-følelse» er ikke akkurat det mest fristende, men ikke uvanlig i dagens komiserier. Jeg har selv to ungdom i hus og gleder meg stort over at deres største problem i livet er når nettet blir dårlig. Det er et tegn på at de har det bra (everything is amazing and nobodys happy).

Det er ikke rullebåndskomikk av first-world-problems som får meg til å bekymre meg litt for at serien omfavnes av mange. Problemet er underliggende budskap som snikes inn mellom seriens mer åpenbare moralisering. Serien er et hån ved å gi inntrykk av å handle om tre selvstendige kvinner når den i realiteten er det motsatte.

Fuller House 1
Seriens gode øyeblikk er de få gangene originalseriens trio stikker innom. Foto: Netflix

Det er kjipt å gå kritisk til verks mot den tiltenkte nostalgifesten Fuller House (det er generelt sett alltid kjipt å slakte en serie, jeg hater det og er i så måte en forferdelig serie-kritiker). Jeg digger nostalgi, syntes det å kritisere følelsen er som å kritisere andre følelser som glede, tvil, spenning og sorg – som gode serier vet å dra nytte av. Det går helt greit at en serie tyr til nostalgiske grep og problemet mitt med Fuller House er ikke dens kleine og ofte overdrevne flørting med følelsen.

Dette er gamle gubber som har skrevet en serie om kvinner og hvorfor de skal definere seg selv ut fra forhold til menn. Til det har de dratt Candace Cameron Bure ut av kjendis-realitykarrieren, Andre Barber ut av 25 års skuespiller-pause og Jodie Sweetin vekk fra det stabile livet hun endelig klarte å bygge seg etter flere år med narkotikamisbruk. De trenger nok alle lønnsslippen og det fyller nok lommeboken til seriskaper Jeff Franklin, som siden Full House tok slutt primært har brukt tiden på å tigge TV-selskaper om å bringe tilbake serien. Etter en rekke nei takket til slutt Netflix ja, fordi de er på jakt etter et kjent merkevarenavn.

Her er vi ved seriens kjerne og suksess. I 2016 er merkevarer mer verdt enn noe. Bare spør Donald Trump (eller Drumpf). Da slår vi av hjernen, vier oss til nostalgi og stemmer i vei ved å se på og gi Netflix grunn til å fornye. Jeg kjenner på følelsen selv, en del av meg ønsker intenst å forsvare serien fordi dens forgjenger var en del av min ungdom. Vi blir som en religiøs og ukritisk sekt hvor serien kan tillate seg hva som helst uten at vi reagerer. Kanskje vi snart sitter med Donald Trump som verdens mektigste mann og sesong 4 av Fuller House, hvor kvinnens eksistens er å elske menn uavhengig og føde barn hvis største bekymring blir å skape et leven om man ikke får bursdagsfest med 50 gjester. Gi oss styrke. Virkelig. 

Man kan på sett og vis unnskylde at seriens utgangspunkt er at hovedpersonen er i trøbbel grunnet fraværet av en mann. Tapet av ektemannen medfører at D.J. Tanner føler det er umulig å håndtere både karriere og rollen som alenemor, det er lett å relatere seg til og sympatisere til det i skilsmissesamfunnet og er også i dag relevant for en TV-serie å utforske. Selv om det her blir mer for å gi publikum grunn til å si «naaaahhhh«, er det en god krok jeg som seer biter på.

Dessverre utvikler sesongens historie seg raskt til at hovedpersonenes hovedproblem er mannfolk, eller mangel på sådan. Når en av de «moderne og selvstendige kvinnene» hjerneløst tilgir en notorisk utro, umoden og løgnaktig mann dør jeg litt innvendig. Samtidig er den andre hovedpersonen fanget i et trekantdrama, fordi vel… ugh. Og når kvinnens drøm er at en mann skal sikre henne karriere og selvstendighet ved å gi henne sin egen virksomhet? Da gir jeg fullstendig opp.

Stort sett menn som er tema når de tre snakker. Foto: Netflix
Stort sett menn som er tema når de tre snakker. Foto: Netflix

Sjeldent, i løpet av 13 episoder, er kvinnenes problemer, refleksjoner og hverdagsutfordringer relatert til noe som ikke har med barn eller menn å gjøre. D.J.s ønske om å drive egen virksomhet er et friskt pust i så måte, men at hun går rundt og venter på at en eldre mann skal servere henne dette undergraver det hele litt. Hun har alt fått et hus av faren, nå skal hun få firmaet til sjefen? Når hun så ikke får nevnte klinikk fordi deni i god nepotisme-ånd gis til hans sønn, leverer serien endelig et hint om at DJ skjønner hun bør bryte ut og stå på egne ben. Halleluja! Inntil det hele ruineres fullstendig ved at nevnte sønn redder henne ved å tilby henne halvparten av klinikken. Mannen til unnsetning, fordi du vet. Kvinner klarer ikke dette selv? Igjen, ugh.

Nostalgien overlever jeg fint. Sannheten er at serien viser en viss form for styrke de få gangene originalfolk som Bob Saget, Lori Loughlin, John Stamos og Dave Coulier stikker innom (selv om Lori Loughlins rollefigur primært er opptatt med å drømme om enda flere barn, fordi det er visst slik hun definerer seg selv 25 år senere). Men det skjer alt for sjeldent og litt trist er det at latteren skyldes de samme spøkene de hadde som kjennemerke for 30 år siden. Seriens nye tilskudd er kjedelig og selv ikke den tiltenkte «søte gutten» Max Fuller fungerer siden barneskuespiller Elias Harger skriker ut hver eneste bit av dialog. Men han er 7 år og tilgis det. Dessverre er det ikke like lett å tilgi Netflix for å finansiere slikt som dette.

For Netflix er Fuller House en effektiv måte å fjerne enhver forestilling om at de har ambisjoner utover å sanke inn abonnenter, slik man gjerne kunne få inntrykk av da de ga oss en kompleks serie som Orange Is The New Black (en serie av en kvinne om kvinner), Sens8 og House Of Cards. Med de seriene ønsket Netflix noe mer, de utfordret det etablerte og tilførte mangfold. Med Fuller House går Netflix i motsatt retning og slår et slag for gårsdagens nedlatende beretning om kvinners plass i samfunnet. It’s a man’s world, selv i en serie om tre kvinner.

Jeg skulle gjerne likt å vite hva kvinner som Jenji Kohan (Weeds og Orange Is The New Black-skaper) og ikoniske Alanis Morisette (som ironisk nok datet Full House-stjernen Dave Coulier og i følge myten skrev låten You Oughta Know som resultat) mener om Fuller House. Det vil overraske meg om de er fans.

Og om du kun ønsker å kose deg med serien uten å tenke og analysere for mye? Det er ikke noe galt med det. Jeg vil bare anbefale deg å finne en annen serie for slik moro. Fuller House er ikke særlig morsom selv som hjernedød underholdning.

Les også: Har vi plass til Fuller House?

OVERSIKT OVER ANMELDELSEN
Med hjernen slått på
Med hjernen slått av
DEL