Hvorfor skal man bruke tid på skrive en anmeldelse av en serie som serieskaperne knapt virker å ha brukt tid på? Har vi virkelig plass til et Fuller House? Eller tid?

Det var dette jeg satt igjen og undret over etter 3 episoder av kommende Netflix-serie Fuller House, oppfølgeren til Full House (Under Samme Tak).

Joda, jeg kan skrive noe positivt om Fuller House, men det begrenser seg i så fall til at John Stamos og Lori Loughlin forsatt ser bra ut eller at Carly Rae Jepsen har laget en catchy oppdatering av tittel-låten fra Full House til Fuller House. Da vet jeg ikke hvor mye vits det er å skrive mye om akkurat hvor dårlig serien er.

Strengt tatt var Full House aldri en av de gode 80 og 90-talls sitcomene som Cheers, NewsRadio, Seinfeld, eller M*A*S*H* (som sluttet på 80-tallet) så dette er kanskje ikke en overraskelse at spinoffen heller ikke er det. Men, for sin tid, var originalserien tankevekkende nok, uavhengig av kvalitet. Serien tok tak i ideen om ugifte menn i roller som mer enn bare fedre, der var den ganske banebrytende. Husk at serien kom på lufta i 1987, hvor kjønnsrollene i hjemmet var langt fra så fleksible som i dag.

Det er forståelig også hvorfor det lages en oppfølger, uavhengig av hvor nødvendig den er. For bare repriser av serier som Fresh Prince of Bel-Air og nettopp Full House leverer fremdeles overraskende gode seertall i USA og andre land. Netflix har økonomiske grunner til å kaste penger på Fuller House. Dette er en serie som vil vinne oppmerksomhet, men også et prosjekt hvor kanskje Netflix-brukere som har likt seriene fra strømmetjenesten de siste årene, vil ergre seg over at tjenesten bruker tid på dette.

Å snakke om nostalgi er veldig sentralt når det kommer til Fuller House. Er nostalgi bare bra? Nostalgi er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Star Wars: The Force Awakens var en god opplevelse for meg personlig, men jeg kunne sikkert gått iherdig til verks om hvordan filmen kunne vært bedre også. Likevel leverte filmen en overraskende god kombinasjon av nostalgi og et forsøk på nyskaping for en blockbuster å være. Hva gjør Fuller House på Netflix? Nærmest ingenting.

Allerede i første episode av serien viser den klare svakheter, bare ved å dysse seerne i søvn av mengden nostalgi. Lag på lag med referanser til original serien, dårlig uttenkte forsøk på å fortelle hva som har skjedd siden sist og en avsluttende hyllest til originalserien. Klart, hyllesten er det minst problematiske, men alt ellers føles så direkte unødvendig å ha med. Ihvertfall hvis det er meningen at serien en dag skal stå på egne ben.

Det er som serien er planlagt å være som den er, basert på de 2 etterfølgende episodene. For det forsetter med så tykke lag av referanser og forsøk på å gjenskape klassiske scener fra serien om igjen, at det blir overveldende og ofte latterlig hvor lite serieskaperne har forsøkt å gi serien egne ben å stå på.

Det kan hende at Fuller House er på vei noe sted, men dessverre er det ikke tegn til andre årsaker enn for å fylle lommeboken. Der Full House handlet om inkludering og å fremstille en rolle i et nytt lys som ikke helt var forventet av noen (som i dette tilfelle som sagt var menn), føles Fuller House intetsigende, selv med seriens fokus på hvor tøft livet til D.J. Tanner-Fuller er som enke og alenemor til tre sønner.

Den konstante kopieringen av originalserien er ikke bare problemet. Hvorfor skal serien forsøke å etterligne serier som eksempelvis Two And A Half Men? Hvis den skal være et forsøk på samle familien rundt TVen med en komiserie på «Nietflicken», hvorfor skal serien da være så fordømt seksualisert når det kommer til de kvinnelige karakterene? Det er både referanser til brystene til Stephanie (Jodie Sweetin) og mulige tegn til at Kimmy Gibbler (Andrea Barber) er et villdyr i senga.

Kanskje er nok de fleste ikke blindet av nostalgien til Full House, eller kanskje omvendt? Noen vil garantert hate, og sikkert vil noen også elske Fuller House. Kanskje er bare noen nysgjerrige?

Fuller House har vist seg å bli enda verre enn forventet. Med altfor mye lening på nostalgien fra Full House enn hva serien burde hatt, selv for en spinoff.

Fuller House har premiere fredag 26. februar på Netflix.

1 kommentar

  1. Personlig synes jeg Full House var noe av det mest irriterende som gikk på TV på 90-tallet og er glad for at jeg nå har mange andre valgmuligheter og ikke har familiemedlemmer i huset som på død og liv skal se denne spin-offen. Når du nevner en annen serie jeg har lite til overs for, Two an a Half Men, som en sammenligning, er jeg ihvertfall helt sikker på at jeg ikke skal se denne.

    Det kan virke som det foreløpig er plass til de fleste tidligere suksesser i en kortere periode av nostalgiske årsaker. Om spin-offene eller fortsettelsene blir noe mer varig og kan få nye seere vil tiden vise, men jeg tviler på at det er tilfellet for flertallet av dem. X-files skuffet ihvertfall meg, Fuller House virker ikke å bidra med noe nytt, men jeg setter min lit til Twin Peaks. Det som er litt farlig er at favorittseriene dine kan bli ødelagte, eller ihvertfall at inntrykket nedjusteres, og det synes jeg ikke noe om. Det er nok av nye gode serier å se på.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR