Velkommen til recap av en flunkende ny serie! En serie ikke satt til en galakse langt langt unna, men heller en fjern fjern fremtid. Selv om det fort kan minne om førstnevnte. For The Shannara Chronicles er vel det nærmeste vi har kommet Star Wars TV-serie. Hvorfor? Vel, la oss ta for oss den imponerende første duoen av episoder.

Som alltid, dette er spoilerområdet. Har du ikke sett første episode? Da sier jeg som Gandalv: You shall not pass.

De to første episodene gjorde en solid jobb med å etablere universet og gi nok av fundament for en eksisterende og komplisert historie. Verden har gått under og noen tusen år frem i tid eksisterer av en eller annen grunn magi, alver og demoner. Om det gir mening? Selvfølgelig, dette er jo fantasy! Selve historien og premisset er mistenkelig likt Star Wars. Som en av seriens protagonister så fint sa det:

«So I’m supposed to use Elf-stones I don’t have, to protect a princess that does not want to be found from a demon horde bent on laying waste to the world. And even if I succeed, wich is entirely doubtful, my life could still be doomed because magic will have fried my brain»

Som med Star Wars møter vi en ung prinsesse (Amberle Elessedil, spilt av Poppy Drayton) som ender opp med å få hjelp fra en ung mann (Wil Ohmsford, spilt av Austin Butler) vokst opp hos sin mor og onkel. Parallellene til Luke Skywalker er mange, da Shannaras unge lovende også har en far som skal ha vært en helt (som med Anakin Skywalker) og det antydes at han har uante skjulte krefter. Litt som The Force. Alt dette blir han fortalt av den siste Druide (spilt av favoritten min Manu Bennet). Han er Shannaras egen Obi-Wan, for i likhet med Obi-Wan, holdt han seg borte i lang tid og har et sverd som spretter opp av intet. Kan også være seriene har sin egen Han Solo, her i form av den kvinnelige tyven Eritrea (Ivana Baquero).

Jeg vet ikke med deg, men jeg lar meg ikke plage nevneverdig av de åpenbare likhetene. Serien er basert på en bokserie fra Terry Brooks, eller rettere sagt bok nummer to i en trilogi. The Elfstones of Shannara kom ut i 1982, få år etter at Star Wars IV ble en megahit. Jeg har ikke lest de og har ikke planer om å la meg spoile med å google de for mye, men jeg kan nå tenke meg at Terry Brooks har latt seg inspirere. Det som kan tyde på at det er mer tilfeldig er at mytologien er hentet fra første bok, som kom i 1977. Dere som har lest bøkene kan sikkert utdype mer i kommentarfelt. Serien har også litt Ringenes Herre over seg, med sin egen Frodo (Wil) som noe motvillig må reise på eventyr – og hint om at det vil koste ham (akkurat som magi vil ha sin pris for Wil, var ringen i The Lord Of The Rings ikke en man bar på uten konsekvenser). Den første boken sies å minne mye om J.R.R. Tolkiens episke eventyr.

Men alt er ikke gjenbruk, for det var også nok av Shannaras egne triks her. Blant annet et døende magisk tre, som frigjør demoner for hvert blad som faller. I tillegg har den litt kongelig kompleksitet med to prinser som begge har sine komplekser, og en alvekonge (Selveste Gimli (John Rhys-Davies) fra Lord Of The Rings) som nok får det travelt når det viser seg at det å skyve dritten under teppet ikke nødvendigvis er optimalt på lang sikt.

Litt av grunnen er at jeg elsker alt som har med begrepet «Quest». Mitt favorittord siden de vidunderlige Quest For Glory-spillene på 80- og 90-tallet, innen spillmediet har vi blitt overdrysset med historier satt til fantasisjangeren. Ofte med bevisst gjenbruk av historier, av og til med en litt humoristisk vri. Det er godt sjangeren nå begynner å få mer enn Game Of Thrones å tilby (noe man absolutt kan glede seg til er Kingkiller Chronciles). Selv de åpenbare Star Wars-likhetene var ikke i veien for å engasjere meg fra start til slutt og dette vil bli en fornøyelig serie å se med ungdommen i huset.

Ytterligere to årsaker: Fantasysjangerens kjennemerke er at instanser låner hyppig fra hverandre, det er nesten å forvente. I tillegg har den Manu Bennet. Han er hinsides god i slike litt pompøse tvetydige helteroller, og han har en egen evne til å gjøre andre skuespillere bedre gjennom god dynamikk. Som i tilfellet Arrow og ikke minst Spartacus. Her ser han råtøff ut, kostymedepartementet har nok sjekket ut spill som Assasins Creed og Skyrim. I sterk kontrast til de mer pappkartong-lignende kostymene til enkelte andre rollefigurer.

Åpningssekvensen, med et kappløp for å avgjøre hvem de utvalgte er, var noe som plaget meg mer. Folk som løper bakbundet i blinde? Ok, litt fjollete er det, men i det minste stadfester den at dette er et brutalt samfunn. Den som feiler på å forberede seg, forbereder seg på å bli spiddet i en grøft. Det minnet litt for mye om å kopiere actionsekvensene til the Hunger Games og The Maze Runner. Fra der av finner serien fort en bedre rytme. Den var også passe nok mørk og overraskende grafisk for en serie ment å være rettet mot ungdom. En passende dyster cliff-hanger ga også klart preg av at heltene våre er underdogs alle som en.

For TV-serie å være er vel dette smått et visuelt vidunder. La oss slå det fast, MTV har ikke spart på noe ved å dra til New Zealand, samme sted som The Lord Of The Rings-filmene ble spilt inn. Det er et perfekt landskap for eventyrsjangeren og det er oppløftende at TV-produksjon, her ved MTV, våger å satse litt mer. Den faller selvfølgelig litt i enkelte serie-feller vi gjerne kunne vært foruten, og de mange seksuelle undertonene med skjult nakenhet ødelegger innlevelsen da kamerabruken blir så innlysende når ting skal skjules. Lemlestede kropper kan vises, mens nakenhet kan den ikke ty til – selv om den er synlig desperat etter å ville vise naken hud uten at det nødvendigvis fremmer historien. Da foretrekker jeg enten HBO-serienes rett-frem tilnærming (Game Of Thrones), eller at man bare hopper over det (som i Lord Of The Rings). Her faller man mellom to stoler.

Alt i alt var dette en artig start på et nytt eventyr. Hva med deg? Var dette et kjæromment nytt eventyrsaga, eller ble det for mye likheter med Star Wars og Ringenes Herre? Delta gjerne i kommentarfeltet. Om du satt pris på recap, stikk gjerne innom etter neste episode da vi kommer til å følge denne gjennom samtlige 10 episoder.

Hva syntes du om The Shannara Chronicles episode 1&2?

Se resultater

Loading ... Loading ...

Ellers:

  • Sjekk gjerne ut Steffens førsteinntrykk av serien.
  • Vignetten gjør en god jobb med å visualisere forhistorien. En av de mer gjennomførte jeg har sett.
  • Vakre, tynne og hvite er nok en gang fremtidsvisjonen som Hollywood foretrekker. Det er noe trist over at litt av genialiteten til TV-serien Girls er at skaperen Lena Dunham er et av få tilfeller hvor en jente som ikke ser ut som en radmager fotomodell viser frem hud. But i digress. Fantasysjangeren er enn så lenge utelukkende bebodd av de vakre og sexy.
  • Serien startet ellers med et litt feministisk perspektiv (mannfolket som sparket ben var symbolsk for menns oppførsel gjennom historien). Vi er vel nå (endelig) kommet til en tid hvor det ikke lenger er nyskapende – mer som en befestelse av en ny trend. Det som startet med sjeldne tilfeller som Alias og Buffy, er nå mer vanlig både på det store og det små lerretet. Hunger Games og Maze Runner på den store skjermen, mens The Vampire Diaries og fjorårets Supergirl har videreført arven blant TV-serier. Også et mer voksent publikum har begynt å få sin dose med Marvel’s Jessica Jones.
  • Manusforfattere Miles Millar og Al Cough er travelt opptatt for tiden. De stod i sin tid bak Smallville, og ga oss i fjor høst actionserien Into The Badlands.
  • Jon Favreau, som blant annet har regissert de to første Iron Man-filmene og startet superhelt-suksessen til Marvel, var opprinnelig ment å regissere første episode. Han måtte kaste inn håndkleet grunnet andre forpliktelser. Teenage Mutant Ninja Turtles-regissør Jonathan Liebesman overtok roret. Neste episode vil bli regissert av James Marshall.
  • «Let your eyes bear witness»-tiraden til Manu Bennet ga med frysninger.
  • Trass solid produksjon, manglet det litt på statist-siden. Det var ikke den mest folksomme verdenen.
  • Den hunden minnet om The Never Ending Story.
  • Mannsdominansen vender visst tilbake i denne fjerne fjerne fremtiden, hvor kvinner igjen giftes bort. Men hip-hop armhilsner forblir i det minste.

2 KOMMENTARER

  1. Skal godt gjøres i våre dager å komme opp med et konsept for en «quest» som ikke minner om noe som er laget før. Men det kommer stadig nye generasjoner til som kan få sin fantasi. Mine barn elsket den, og de er ikke tynget ned av årevis med LOTR, sånn som oss gamlinger. Til tross for Steffens forslag til aldersgrense i en annen kommentar, lot jeg tiåringen få se, og hun fikk ikke mareritt av «furie river gammel dame fra hverandre med bare henda/klørne»-scenen. Men vi var enige om ikke å si noe til mamma…

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here