Anmeldelse: Penny Dreadful – sesong 1

0

Det er ikke mangel på TV-serier som omfavner det overnaturlige, heldigvis er ikke koppen helt full enda. For Penny Dreadful er en hatt vel verdt å bøye seg i. Gjenbruk av litteraturhistoriens mest kjente skrekk-karakterer fungerer ypperlig takket være vektlegging av gode skuespillere. Dette er kanskje den beste monster-bebodde serien jeg har sett.

Julehøytiden er som alltid en god tid til å ta for seg noen av de mange seriene man har hørt så mye om, men ikke funnet tid til. Showtime-serien Penny Dreadful, som premierte i 2014, stod for min høytids-underholdning sammen med Archer (som jeg kommer tilbake til i egen anmeldelse). Penny Dreadfull var en skrekkelig opplevelse. Det mener jeg som et kompliment.

Serien har alle elementer som gjør den fortjent til langt mer positiv omtale enn hva tilfellet er. Skuespillere som Eva Green, Josh Hartnett, Harry Treadway, Roy Kinnear og Timothy Dalton leverer alt fra torden til vakker symfoni, historien er velkomponert og regien bidrar til å skape liv i skygger slik jeg sjeldent har sett før. Den er fullt på høyde med Showtimes andre pågående serier (Ray Donovan, The Affair, Masters of Sex, Shameless, Homeland), for egen del klarte den også å engasjere litt mer. Det er kanskje takket være få episoder for en typisk Showtime serie. Normalt har de 12-13 episoder per sesong, men med Penny Dreadfuls mer beskjedne antall på 8 blir det gitt akkurat nok rom til å skape engasjerende karakterer, uten at rytmen ødelegges av dødtid.

En viktig faktor er at man her har, i likhet med første sesong av True Detective, en og samme person som har skrevet alle episodene. John Logan er velkjent for manusarbeid på Gladtiator, The Aviator, Hugo, Skyfall og Any Given Sunday. Tro meg, han vet hva han gjør og det nyter Penny Dreadful godt av.

Annonse

Penny Dreadful PennyDreadful 103 0708Nå har jeg ikke nevnt særlig om hva serien handler om, noe som er ganske så bevisst. Det er skrekk, det er London på 1800-tallet og det involverer flere av de mest kjente figurene fra engelsk litteratur. Men deler av episodenes design er å avsløre dette, jeg skal derfor ikke frarøve serien fra den faktoren. Du vil dra kjensel på mye her og kanskje også bli smått overrasket. Selv har jeg ikke kost meg såpass med en slik historie siden PC-spillet Quest For Glory IV: Shadows of Darkness fra 1994.

Det er en vidunderlig mengde overdramatisering som fungerer takket være seriens ypperlige skuespillere, den har en gjeng med «helter» som alle har bemerkelsesverdige komplekser, historier fylt av personlige tragedier og kanskje en indre demon eller to. Gnistene i dynamikken til Dalton og Green, slikt ser man ikke ofte på TV-skjermen. Selv i kvalitetstiden vi nå lever i.

Siden American Horror Story og The Walking Dead har horror-sjangeren tatt voksne steg fra de litt mer «snillere» Supernatural og Buffy. Selv om sjangeren ikke akkurat er tynt bebodd oppleves Penny Dreadful som noe ganske eget fordi skuespillerne får lov til å boltre seg mer enn skrekk-effekter. Det gir et tilsynelatende fantasiløst premiss en original snert som overrasker. Episodene bygger forventninger og har en lekende glede over seg. Du har en revolvermann, en besatt kvinne, mystiske Jack The Ripper-lignende mord og et halvt dusin monstre som omgås hverandre – uten at hverken de eller vi seere helt vet hvem de er. Den inneholder det meste True Blood manglet. Stramt regi og velskreven historie.

Mest av alt er jeg nok glad for at det aldri oppleves som om tiden kastes bort, ei heller at vi serveres billige cliffhangere og gjenbruk av melodrama – trass at mye av historien er hentet fra noe av litteraturhistoriens mest velkjente verk. Penny Dreadful var årets gledelige julepresang. Det er en serie som, i PR-sammenheng, fort faller mellom to stoler. Den er ikke kritikerfavoritten med et begrenset seertall, som Mad Men og Fargo. Ei heller er den seermagnet som The Walking Dead. Det er vel kanskje passende at en serie med slik tematikk er en som lusker rundt i serieuniversets skyggelandskap. Om du liker serier om det skremmende og overnaturlige er dette en sikker vinner (jakter du derimot på illusjonen av realisme, styr unna. Dette er for fantasi-jegerne der ute).

Om sesong 2 klarer å bygge videre på det vi her blir servert kan det godt være jeg har funnet en ny favoritt. Den ble sendt i høst og de 10 episodene har jeg tenkt å konsumere fort som bare det. Sesong 3 kommer senere i 2016.

I skrivende stund kan du se serien på HBO Nordic og TV2 Sumo (sjekk vårt seriesøk for oppdatert status).

Annonse
OVERSIKT OVER ANMELDELSEN
Karakter

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here