Unge lovende handler om tre jenter i 20-årene som drømmer om å drive med kreative yrker, men med variert hell. Jevnaldrende klassekamerater fra NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio) har gitt opp drømmen og fått seg «vanlige» jobber, familie, hus og hytte. Selv om realitetene begynner å slå inn og de må innse at karrieren kanskje ikke vil gå den veien de ønsker, kjemper de tre jentene fortsatt hardt for drømmene sine.

Manusforfatter og idéskaper Siri Seljeseth spiller Elise, som har bodd i USA og prøvd seg som stand-up komiker, og må nå ufrivillig dra hjem til Norge for å fornye visumet sitt. Dette viser seg å ikke være så lett som først antatt. Den amerikanske ambassaden mener livssituasjonen hennes er for ustabil til at hun får lov til å reise, hun har jo hverken jobb, penger, mann eller bolig. Denne hendelsen er visst også noe av det som inspirerte Seljeseth til å skrive serien med den tildels ironiske tittelen Unge lovende. Venninnen Nenne (Gine Cornelia Pedersen) drømmer om å gi ut bok og da catering-firmaet hennes får en jobb hos en forlagssjef øyner hun sjansen sin. Til sist har vi Alexandra (Alexandra Gjerpen) som vil bli skuespiller og søker på Statens Teaterhøgskole for fjerde gang, men innser at de andre søkerne er langt yngre enn henne. Som hun sier i en scene, fritt sitert etter hukommelsen: «Det er to roller du kan få som kvinnelig skuespiller; babe eller bestemor, Solveig eller fåckings Mor Åse!». Det begynner altså å haste.

Da jeg begynte å se denne serien hadde jeg kun fått med meg at det var et drama, og fra første stund skjønte jeg at det måtte være feil.  Dette er en såkalt dramakomedie, som etter min mening lykkes best som komedie. Det er ikke nødvendigvis slik at du ligger på gulvet og ler gjennom det hele, men det er så mange komiske situasjoner å kjenne seg igjen i. Noen ganger blir jeg forferdelig flau over tingene de gjør, mens andre ganger blir jeg flau fordi jeg skammer meg litt på egen- eller det privilegerte norske folks vegne over hvor utrolig selvsentrerte vi kan være. De mer alvorlige sidene av serien er noe overfladisk behandlet, men alvoret er der definitivt. Jeg synes forsåvidt alvoret blir grundigere behandlet utover i serien og kanskje spesielt i Nenne sin historie, der hun begynner å slite etter som presset øker for å skrive boken ferdig. Et prestasjonspress som jeg tror vil være gjenkjennelig for mange unge (og voksne) i dag, du er dine prestasjoner og det er nesten så du ikke har jobbet hardt nok før du får deg en psykisk knekk. En knekk som ingen av de rundt Nenne en gang legger merke til i sitt eget egosentriske jag etter å lykkes.

En del av veien mot å bli voksen består av å innse at voksne heller ikke har en klar retning i livet og at lykken ikke bare er å ha oppnådd noe i livet. Dette blir illustrert både gjennom foreldrene til Elise, der moren desperat prøver å holde fasaden selv om faren har grovt sveket både henne og familien, og den alkoholiserte forlagsredaktøren Sissel (Ingunn Øien) som lyger til ektemannen for å kunne drikke seg full alene på et hotellrom. Spesielt sistnevnte gjør en minneverdig rolleprestasjon.

Annonse

Tragiske situasjoner til tross, Unge lovende er i aller høyeste grad feelgood. Dette kommer aller mest frem i historiene til Alexandra og Elise. Alexandra og kjæresten Kimmo har mange komiske og søte scener sammen, hvor de krangler og blir venner igjen. Alexandra er nok den mest åpenbart komiske karakteren, med de vittigste replikkene og de største følelsesutbruddene. Elise og kameraten Anders (Jakob Oftebro) har et uavklart forhold. Han er tydelig interessert i mer enn vennskap, mens hun er mer utydelig, avvisende det ene øyeblikket og interessert i det andre. Kjemien mellom de to skuespillerne er veldig god og i mange av scenene sier blikk mer enn ord. Selv om akkurat denne historien virker velkjent og forutsigbar er det sjelden jeg har sett det utført så godt. Dialogene i serien generelt flyter veldig naturlig.

Det beste med de tre kvinnelige hovedrollene er at de er full av feil og mangler, akkurat som alle andre mennesker. De dummer seg ut og gjør ting de ikke burde, uten at verden går under av den grunn, men står ved det stadiet i livet der de er nødt til å ta konsekvensene av valgene sine og ta vare på relasjoner med de menneskene de bryr seg om. Alle de tre rollene er bekledd av relativt ukjente skuespillere, noe som er positivt, mens de mannlige birollene innehar mer kjente skuespillernavn.

Det finnes flere grunner til å tenke på Lena Dunham sin Girls ut i fra bakgrunnen til serien, men dette er langt fra noen etterligning. Denne serien kjennes veldig norsk, både i uttrykk og innhold, og er derfor mer gjenkjennelig. Jeg er så glad for at den norske serieverdenen har fått dette friske tilskuddet, men serien er ikke god kun fordi den er norsk, den er rett og slett bare god. Jeg slukte alle seks episodene på en kveld og skulle gjerne hatt mer.

Siri Seljeseth er visstnok i gang med å skrive sesong 2. Episodene er tilgjengelig på NRK nett.

Annonse