Vil vi engang se tilbake på sesong 2 av True Detective og tenke «hvordan kunne vi unngå å se hvor fantastisk denne sesongen var?»

Dette er spørsmålet jeg sitter igjen med etter en vel fullført sesong på nær 8.5 timer. Hodet svirrer med undring over om det jeg sitter igjen med av opplevelse er det serien forsøkte å være eller ei.

Etter første sesongs intense og smått filosoferende opplevelse blir vi denne gang servert noe langt mer lavmelt og dystert – på grensen til det deprimerende. Fire personer vikles inn i et spindelvev av svindel, konspirasjon, drap og mystikk, så omfattende at det umulig kan ha vært enkelt for forfatter Nic Pizzolatto å sette ord på.

De fire hovedpersonene er som hentet ut fra hver sin egen serie. Alle har den obligatoriske kompliserte mentale bagasjen som følger med en dystopisk krimfortelling. Den korrupte Ray Velcoro (Colin Farrel) ville vært en god etterforsker, om ikke hans selvdestruktive og selvhatende vesen til stadighet kom i veien for han. Et komplisert far-sønn forhold har for lengst sendt ham utfor stupet. Den hjemvendte soldaten, nå biker-politi, Paul Woodrugh (Taylor Kitsch) har en mer identitets-basert krise å håndtere, mens Ani Bezzerides (Rachel McAdams) er en etterforsker som sliter med relasjoner grunnet en traumtisk hendelse som barn. Fjerdemann er gangsteren Frank Semyon (Vince Vaughn), som gjør seg klar for å leve et mer hederlig og tilbaketrukkent liv.

Annonse

Med fire overdimensjonerte personligheter blir det mye å sjonglere når et brutalt drap bringer dem sammen. Historien er forvirrende fra første minutt og man blir ikke klokere før en alt for stor informasjonsdump kastes over oss de to siste timene, uten at det gjør at man engasjerer seg noe mer i mysteriet. Dette er en ganske overveldende sesong, for å si det mildt. I sterk kontrast til første sesong, hvor hovedfokus lå på den dynamiske duoen Cohle og Hart. Der var det i det minste litt glimt i øyet, spesielt med Rusts (Woody Harrelsons) mer positive motvekt til den pessimistiske Cohle (Matthew McConaughey). Selv med fire personer savnes det lignedne dynamikk, litt grunnet at alle stort sett går rundt og depper.

Trass forvirrende historie ender sesongen som helhet opp som en forutsigbar affære. Den har de sedvanlige konspirasjonene og korrupte personene som følger med i territoriet. Når det gjelder karakterutvikling går det slik man ofte har sett av slike historier, hvor det – tross en imponerende Rachel McAdams – til slutt ender opp med å bli nok et kapittel i beretningen om maskulin identitet. Farskap, menn i identitetskrise og hvordan manglende evner til å håndtere følelser fører til fysisk aggresjon og et utømmelig begjær etter noe som enten kan fylle et tomrom, eller virke avledende for de indre konflikter. Det befester seriens trang til det tradisjonelle, selv om ferden dit var en av de mer forvirrede jeg har hatt.

Det som er faren med en slik sesong er at jeg nå, kun timer etter den er fullført, fort kan avskrive det hele som et resultat av rotete og uferdig manusarbeid. Her må det et lite forbehold til, for dette er nøyaktig den type serie som – når man får den litt på avstand og analysearbeidet er gjort – kan ende opp som et kultfenomen med kvalitet litt for godt skjult til å bli fanget opp ved første øyekast. Det er en typisk serie som avslører de skråsikre. Noen av de beste filmene og seriene er av den sorten, hvor det gjerne ble avskrevet i sine første leveår. Kanskje man må være en god etterforsker for å finne genialiteten i denne sesongen? I så fall har jeg fortsatt et stykke arbeid å gjøre.

Akkurat nå hjemsøker sesongens åpenbare mangler meg for mye til at opplevelsen ble alt jeg hadde håpet den skulle bli, men jeg kan ikke si at jeg er direkte skuffet. Serien føyer seg inn i rekken av serier som forsøker litt for hardt, uten at det blir katastrofe av den grunn. Dyktige skuespillere må avlevere absurd dialog og den nevnte kaotiske handlingen og de narrative grepene forvirrer og gjør det vanskelig å verdsette virkelighetsflukten. Skuespillet veksler mellom fascinerende og det teatralske.

På den annen side har den, ved siden av å være visuelt nydelig, for mange gode øyeblikk til at det ble bortkastete timer. Det er enkeltsekvenser og enkeltprestasjoner som skiller seg ut som noe av det mest spennende og intense jeg har opplevd på seriefronten. Spenningsøyeblikk som fikk meg til å glemme de fjollete sitatene og den stadig undringen over hva faen det var som foregikk. Det er de øyeblikkene hvor regissøren og skuespillerne slapp å klø seg i hodet over manusets usammenhengende rytme og heller kunne vise hvor fantastisk serier har mulighet til å være i 2015. Den har noen nydelige filmfotografiske øyeblikk og stemningsøyeblikk som viderefører hva Chinatown og andre noir-klassikere fikk til. Det er mye å glede seg over om man ikke henger seg for mye opp i limet som skal holde alt samlet.

Hva vil jeg mene om serien om et år? Den er, av rent design, en minnerik sesong med nok av særegenheter som skiller den ut. Serien forsøkte nok litt for hardt å ikke minne for mye om første sesong. Mer fokus på hva den ønsket å være, fremfor hva den ikke ønsket å være hadde nok tjent den godt.

Om du har tenkt å begi deg ut på sesong 2 anbefales det å sette av tid til å se mest mulig på en gang. Jeg tror dette, i motsetning til første sesong, er en sesong bedre egnet til binge-formatet enn et ukentlig innslag.

Har du sett sesongen? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet under.

Annonse

5 KOMMENTARER

    • Stan er irrelevant, en digresjon det ikke er særlig poeng å tenke over. Jeg antar det var er et bevisst valg.

      Sesong 2 handler, slik jeg ser det, om et særdeles dystropisk syn på kapitalismens påvirkning på samfunnet og hvordan ødelagt barndom, grunnet grådighet, noen tiår senere definerer og fortsatt styrer (og hjemsøker) enkeltindivider. I tilfelle True Detective, hver eneste en av rollefigurene slet med demoner som følge av samfunnets grådighet og enkeltes perversiteter og begjær.

      Bakgrunnshistorie med et par voldtekter, krig, overgrep, ran og mord poengterer vel akkurat det. Dette var en sesong med etterdønningene av hva som skjedde før.

      Uten at jeg har kilden for hånden leste jeg en analyse som sammenlignet det med Stanley Kubricks filmer, noe som treffer godt.

      Det handler om samfunnskritikk, mystikken er bare et trekkplaster.

      Om det er godt gjennomført er noe helt annet. Enn så lenge mener jeg man her har lesset på med alt for mye, hvor en god del vel er for klisjeer å regne.

      At sesongen avsluttet med å sette rollefiguren som hadde det mest spennende narrative potensiale på sidelinjen, er også til irritasjon. Men til slutt var det nok en beretning om den maskuline identitetskrisen. Kvinnene endte enten opp som femme fatale eller fødselsmaskin, som en slags trøst over mennes oppofrelse.

      Eller hva?

  1. Definitivt en langt svakere sesong enn den første. Når det er sagt så er dette også et meget godt stykke håndverk, synes dog slutten ble noe antiklimatisk i allefall sammenlignet med sesong 1. Sesongen kom seg midtveis og hadde et bra tempo og spenning, som de ikke klarte å holde helt ut slik som de gjorde så bra i den første sesongen.

  2. Deprimerende er ordet. Sleit meg gjennom, mest av lojalitet til Pizzolatto (man har jo ikke lyst til å være en sånn medgangssupporter). Litt mye jævelskap for jævelskapens skyld. Case in point: Ikke nok med at Velcoro ender opp ettertrykkelig sønderskutt i skogen, det er faen ikke mobildekning så han får lastet opp meldinga til guttungen!

    • jepp. Men han endte da opp med nok et avkom.

      Som vel er en av de mest utbrukte klisjeene. Mannfolket dør, men arven lever videre fordi han rakk en kjapp en natten før.

      Akkurat den der tilhører Terminator. Siden det blir det litt…. repeterende.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here