«Wow, du er fra Norge!»

April måned nærmet seg slutten, innspillingen av Rectifys tredje sesong var i ferd med å avsluttes og nå ventet promoteringsjobben for skuespiller Abigail Spencer og hennes kolleger. Heldigvis inkluderte det et intervju med oss i Serienytt. Praten var igang, hun hørtes oppriktig henrykt ut. Det eneste jeg hadde gjort var å fortelle hvor jeg var fra. Responsen gjorde det ganske så kult å være norsk. At det å snakke med pressen ikke er på en skuespillers favorittgjøremål er velkjent. Med mindre det inkluderer besøk til Graham Nortons sofa. Alle elsker den sofaen.

Dessverre er vi ikke Graham Norton. En enkel telefonsamtale fikk holde. Hun satt i Georgia, jeg i Bergen.

Hennes begeistring var oppmuntrende. Jeg vet ikke om hun har en fascinasjon for Norge, det var merkelig hvordan skuespilleren med Mad Men, Suits, Rectify og True Detective i sitt repertoar virket like interessert i å snakke med en fra det kalde nord, som det jeg var for å snakke med en som har gledet oss i så mange serier.

Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor repeterende og kjedelig promoteringsarbeidet er, men det slår likevel aldri feil at jo bedre skuespilleren er, jo mer engasjert er de i å snakke om arbeidet sitt. Selv med en fremmed kar fra Norge. Om samtalen vi hadde skulle bedømme hennes kvalifikasjoner, kan hun trygt sies å være Oscarverdig.

«Jøss, jeg er visst Mr. Norge» tenkte jeg og lurte på om hun så meg for seg med lusekofte og ski på bena.

En av de lokale cafeene benyttet i Rectify. Kanskje det var her Abigail satt under intervjuet?

«Hvordan har du det?» fulgte jeg opp. Det slo meg raskt at jeg heller skulle ha spurt henne om Norge, ikke styre samtalen inn på en så forutsigbar retning.

«Det går virkelig bra! Jeg er i vår lille lokale cafe i Griffin, Georgia, vi spiller inn sesong tre av Rectify. Det er litt grått og det regner. Hvordan har du det?». Vips, hun fikk unnagjort hva, hvor og hvorfor med en imponerende effektivitet. Puh. Med værmelding som bonus.

Siden vi snakket over telefonen skadet det ikke med slike kortfattede beskrivelser. Det gjorde det lettere å se for meg den fremadstormende skuespillerens omgivelser. Hun satt nok i en sjarmerende liten cafe, rolig nok til å snakke i fred, med regnet utenfor som slo mot vinduene. Noe hun oppveiet med det gode humøret sitt og et livlig engasjement. Den lille sørstatsbyen Griffin har knapt 22 000 innbyggere og har blitt brukt som innspillingslokasjon i utallige filmer og serier. Tankene vandret til småbyene i Mississippi Burning, The Walking Dead og Rectify – sistnevnte er serien vi var ment å snakke om. Det var bare å kjøre igang med intervjuet.

«Jeg har det flott, jeg sitter hjemme.» Kort og kontant. «Kan hun, kan jeg» tenkte jeg. Det var like godt å skippe værmeldingen her ifra. Det er tross alt Bergen i april måned. Selv Georgia i dårlig vær er nok som Syden til sammenligning, men jeg tvilte litt på om Griffin kunne kle regnet like godt som hjembyen min.

«Flott for deg!» Merkelig hvor lett det var for henne å få tre enkle ord til å virke så genuine. Lite visste jeg da at jeg satt og snakket med en skuespillerinne som har et brennende engasjement for jobben sin.

For dette er historien om en kvinne som stod på i flere år i en nådeløs bransje, jobbet intenst og håpet hun ville slå gjennom. Avslag på avslag, hun ga nesten opp. For så å bli reddet av en av det siste tiårs mest kritikerroste serier. Abigail Spencer er en kvinne med mye på hjertet.

Men la meg ikke spolere hele intervjuet. Les og la deg imponere av ferden hun har hatt.

«Jeg vet du ikke kan avsløre særlig fra tredje sesong av Rectify, men hvordan har det vært å komme tilbake til settet?»

Spørsmålet var ganske enkelt begrunnet. Abigail har spilt i nok av serier, men dette er første gang hun er anerkjent som en av stjernene og virkelig kan nyte det å være med tredje år på rad.

«Det har vært knall bra. Vi har en herlig gruppe her oppe. Jeg mener, om du ser på serien og mener at skuespillerne gjør en god jobb, så vil jeg si at folkene i kulissene er like flinke, om ikke enda mer forbløffende. Det gjør at det er et herlig miljø å jobbe i og en vidunderlig serie å jobbe på. Teamet vårt er fantastisk. Ray McKinnon, serieskaperen, har blitt en veldig kjær venn og mentor. Det føles som å være del av en familie.»

Abigail virker å forgude kollegene, spesielt serieskaper Ray Mckinnon (nr. tre fra høyre). Foto: Sundance

De rosende ordene ble forsterket av en innlevelse og glede i stemmen jeg vanskelig kunne tenke meg var tilgjort. «Fantastisk», «forbløffende», «herlig», «vidunderlig»… Hun virket å renne over av ros, og for meg virket det som ektefølt takknemlighet. Om settet til Rectify virkelig var såpass idyllisk må det ha vært en sann glede å jobbe der. Kvalitet foran og bak kamera, uten turbulens.

Hennes rosende ord om Ray McKinnon bet jeg meg merke i. Om du har sett Deadwood så er dette karen som spilte presten, mens Sons Of Anarchy-fans kjenner han best som Lincoln Potter. Han har faktisk et selskap sammen med SOA-stjernen Walton Goggins og Lisa Blount, men innad i bransjen er det hans arbeid som produsent og regissør han er mest kjent for, hvor han blant annet kan imponere med en Oscar for kortfilmen The Accountant. En mann det er vel verdt å få litt mer informasjon om, tenkte jeg.

«Jeg har hørt dere ikke kjente hverandre før innspillingen startet?»

«Jeg hadde aldri møtt ham før, men når jeg leste manuset til første episode føltes det som om vi hadde vokst opp sammen. Eller gått på samme skole. For han skrev så likt min form for kulturelle syn på det å vokse opp i en sørstats-by, jeg tenker akkurat slik som han tenker. Jeg skulle ønske folk kunne få lese manuset samtidig som de så episodene, fordi det er så vakkert skrevet. Måten han beskriver ting er bare så fantastisk, både lett og tungt. Det er en sann fryd. Vi gleder oss til hvert eneste nye manus!»

Igjen, wow. For en entusiasme. Som du skjønner, dette er en lidenskapelig og engasjert skuespillerinne. Med øye for kvalitet. Det er ikke mange som kan skryte på seg roller i noen av de siste års mest populære og kritikerroste serier, og etter hvert som samtalen fortsatte var det ikke vanskelig å forstå at hun er evig takknemlig til mannen som ga henne denne sjansen. For Abigail har måtte kjempe lenge for dette.

«Du ser alltid ut til å dukke opp i favorittseriene mine? Suits, Mad Men, Rectify. Du skal spille i True Detective. Er det en spesiell gave du har for å velge rett?»

«Hun tok meg fullstendig på sengen med hva hun svarte

«Vel… » startet hun, før hun uten å nøle smelte i vei med et svar som sendte egoet mitt til toppetasjen du finner over himmelen. «Jeg hadde hørt hva som var favorittseriene dine og bestemte meg enkelt og greit for å spille i de.»

Hardtarbeidende. Litt svevende. Men også litt av en skøyer. Hun tok meg fullstendig på sengen med hva hun svarte. Hennes måte til å vise sin mer sjarmerende side på. Jeg velger å tro på henne og at hun har fotfulgt meg, undersøkt hva mine interesser er og dermed handlet. Jeg er årsaken til hennes solide yrkesvalg.

Det virker jo fullstendig logisk. Jeg er tross alt selveste Mr. Norge.

«Jøss. Flott.» Stotret jeg frem. Det skulle ikke mer til for å sette meg ut av spill. Hadde jeg vært Graham Norton ville jeg parert på elegant vis. Der og da skulle jeg ønske jeg var Mr. UK.

«Jeg fikk bare tak i din favorittliste og så….»

«Ok, stopp nå» tenkte jeg. I frykt for å ødelegge et genuint morsomt øyeblikk, her måtte vi spore det hele tilbake til den virkelige verden.

Mad Men ble vendepunktet for skuespilleren. Foto: AMC

«Er det roller du har sagt nei til, som du angrer på nå?»

En liten tenkepause inntok andre enden av samtalen. «Nå…»

Hun stoppet opp igjen. Her hadde Abigail tydeligvis mye på hjertet. Et ømt punkt, jeg var ikke forberedt på det.

«Vet du…. Før Mad Men hadde jeg en ganske interessant reise.» Jackpot. «Nå åpner hun opp» slo det meg.

«Tro det eller ei, men før Mad Man jobbet jeg i ti år som en profesjonell skuespiller. Jeg hadde hovedrollen i syv-åtte piloter som aldri endte opp som serie. Jeg jobbet mye. Jeg møtte og jobbet med mange flotte mennesker. Jeg har vært i mange piloter jeg virkelig elsket og som ville blitt fantastiske. Det året jeg tok Mad Men-rollen hadde jeg ikke fått en rolle i en pilotepisode. Jeg hadde nettopp fått barn og tenkte det kanskje var greit med et friår. Ta en pause fra det hele. Selvfølgelig var det nettopp da Mad Men kom og endret livet mitt. Når den begynte å sendes spilte jeg med ett i flere filmer, var på vei ut av TV-serier. Etter et par år primært med filmroller ble jeg litt mer kresen.»

Her viste hun evnen til å svare på noe helt annet, men langt mer interessant, enn det jeg spurte om. Dette var deler av hennes livshistorie. Hendelser som endret alt. Hun fortsatte å snakke om karrierevalg, gjesteroller i morsomme komiserer som Ben Stillers Burning Love, før hun sporet tilbake på serievalgene sine.

Jeg kjente meg med ett godt igjen. Her må jeg selv bli litt privat og dele et minne fra mitt eget kjærlighetsliv. Nyttårsaften for 16 år siden proklamerte jeg høylytt at jeg, av ulike årsaker, hadde gitt opp å finne «den rette». Fem minutt senere møtte jeg henne. Moren til mine to sønner. Akkurat da jeg hadde gitt opp og ønsket en pause fra jentejaget. Der stod hun, mitt eget vendepunkt. Hvem skulle tro?

Jeg så for meg at opplevelsen med Mad Men var lignende for Abigail Spencers karriereliv. Det var lett å relatere seg til den lettelsen hun må ha følt når alt klaffet etter et tiår med motgang. Når man slutter å lete har løsningen en tendens til å dukke opp av seg selv.

Hun fortsatte å fortelle, nå snakket hun så fort at hun snublet i ordene.

«Foruten slike serier har jeg bare gjort Rectify og True Detective. Trolig fordi jeg følte at de traff meg så godt. Serier jeg virkelig elsket. Jeg husker at de skrev rollen for meg på Suits, hvor castingansvarlig er en god venn av meg som visste at jeg ikke var særlig interessert i TV-serier på det tidspunktet. Første episode var ikke sendt enda, men da jeg så første episode skjønte jeg at dette kom til å bli bra.»

Abigail spiller Harveys kjæreste i Suits. Foto: USA Network

Ok, så om det er noen roller hun har sagt nei til og senere angret på, det får forbli et mysterium. Men hva med det å være en suksessfull kvinne i et mannsdominert yrke? Der var hun mer konkret.

«Her i Norge diskuteres det flittig om at kvinner har vanskeligere for å få store roller, kontra menn. Du har jo fått ganske god erfaring med å få sterke og komplekse kvinnelige roller. Diskuteres dette i USA og opplever du det selv?»

Sylskarp som hun er nølte hun ikke og sendte avgårde en liten avhandling. Det var ikke til å komme utenom at hun hadde tenkt mye på dette.

«Vi har virkelig kommet langt, spesielt innen TV-serier

«Absolutt. Det er så morsomt. En regissørvenn stoppet meg nylig, fordi han nettopp hadde sett en haug med ting som jeg har spilt i. Vi jobbet sammen for lenge siden og han bemerket at, «Wow du gjør det kompliserte. Det er som om det er din nisje». Jeg svarte at om han ville se komplisert, så burde han se hvordan jeg er hjemme. Hva det gjelder debatten, så vil jeg si, ja, vi har de samme diskusjonene her og hva som skjer er at TV nå tilbyr mer kompliserte, dypere og ekspansive roller for kvinner. Det er en evigvarende diskusjon. Her på settet hadde vi en filmkveld hvor filmfotografen vår Patrick Cady viste det originale opptaket av en super-16 film. Red River av Howard Hawks, som jeg aldri hadde sett før, med Montgomery Clift. Den er fra 1948 og det var bare så fantastisk å se hvordan kvinner ble portrettert den gang og hvordan de er nå. Det gjorde meg veldig stolt. Jeg tror likevel vi har rom for videre vekst, men vi har virkelig kommet langt, spesielt innen TV-serier. Jeg mener, det handler ikke så mye om film eller TV-serier, det er bare det at gode roller for øyeblikket oftere har dukket opp i TV-serier.»

Hun kunne sikkert holdt på en time om temaet, men intervjuet nærmet seg slutten så det var på tide å få snakket om Rectify, og her fant jeg en naturlig overgang. «Som eksempelvis Amantha, som du spiller nå.» Skjøt jeg inn. «Forresten, jeg er kun halvveis i sesong 2, så ikke spoil noe.» 

«Oh, spennende. Jeg skal ikke avsløre noe!»

Om du lurer; Amantha er rollefiguren hennes i Rectify. Gjennom nesten to tiår har Amantha støttet brorens kamp for frikjennelse, og serien starter den dagen han slippes fri. Etter en lang kamp ble han endelig funnet uskyldig for drapet han en gang ble dømt for.

«Kampen for å hjelpe broren har definert henne i flere år. Men nå som broren er fri, hva gjør det med henne som karakter?»

«Vel, jeg tror det som skjer med Amantha nå er at hun endrer seg. Det som var ment å være en fantastisk hendelse (at broren ble satt fri) skapte kaos for alle. Øyeblikk vi tror vil bringe mennesker nærmere hverandre kan i stedet ha motsatt effekt. Det Amantha må ta et oppgjør med er at hun ikke vet hvem hun er nå som brorens fangenskap ikke definerer henne. Nå som han er fri må hun reflektere over realitetene. Mulighetene Sundance gir oss til å fortelle denne historien gjør at du virkelig får sett overgangen hun går gjennom. Jeg vet ikke hva du syns, men for meg er livet for det meste en kontinuerlig overgang. Livshendelser, milepæler i livet, er få og med store mellomrom, og blir noe av det eneste folk egentlig er oppmerksomme på, men det meste av livet mitt handler om overganger. Det handler om hva jeg gjør mellom A og B og hvordan jeg kommer dit. Så det du ser er A, men så er spørsmålet hvordan hun skal komme til punkt B når punkt A ikke gikk som hun ønsket?»

Ok, her begynte Abigail virkelig å bli veldig filosoferende, hun snakket villig om både seg selv og rollefiguren, og det ble til ider vanskelig å skille mellom de to. Men jeg tror ikke det gjør noe. Jeg tror det hun sa gjaldt dem begge. Abigail var minst like kompleks som rollen hun spilte.

«Så du skjønner…» fortsatte hun, mens hodet mitt forsøkte å gjøre mening av alle hennes dype tanker.

«Halvveis ut i sesong to vil du se at hun tar en jobb på måfå. Et valg som tas for å ha noe å gjøre på mens hun sorterer ut tankene sine og hva hun ønsker å gjøre nå som hun ikke har broren å kjempe for. Det er så vanskelig og sprøtt. Og det som virkelig er trist er at du ikke kan unngå å se at Amantha, som er så smart og intelligent, kunne ha gjort hva som helst. Hun kunne valgt det, men tok et annet valg. Brorens tragedie inntreffer og da sier hun «takk, men nei takk» til livet hun kunne hatt. Det er virkelig tøft.»

Spørsmålet som fulgte var av den opplagte sorten. «Hva tror du Amantha ville gjort om broren aldri ble arrestert?»

«Et spørsmål jeg ofte blir stilt». Hva sa jeg? Ordene fikk meg umiddelbart til å angre, et enkelt google-søk kunne gitt svaret.

«To ting, jeg tror hun har en evne for å diskutere og argumentere, jeg tror hun ville vært en utrolig god advokat om hun hadde fullført utdannelsen sin. Det er det, i tillegg… Jeg har nettopp hørt ferdig podcasten Serial. Journalisten i det programmet likte jeg godt og jeg kunne ærlig talt sett for meg Amantha gjøre noe slik. Ellers er det klassisk mote, der kunne hun nok virkelig gjort det stort.»

Fremfor å grave mer i noe hun har snakket ihjel, bragte jeg intervjuet over på et annet tema. «Seriens tempo er ganske så bedagelig, noe som er temmelig unikt. Her vies det tid til å utforske rollefigurene. Hvor mange sesonger ser du for deg at det blir?»

«22!» Nok et svar med glimt i øyet.

«22?»

«Jepp, bare følg oss frem til vi er på gamlehjem.» Hun lo, før det ble mer seriøst. «Jeg vet ikke. Så lenge det er historie igjen å fortelle håper jeg vi får anledning til det. At Ray McKinnon sin visjon fullføres. Jeg kan se for meg noen år til, men det handler om å fortelle historien Ray ønsker å fortelle. Det er som å lese en god bok og det er vanskelig, fordi jeg ønsker bare at det skal fortsette. Jeg har bare lyst til å se mer, men med den kvaliteten vi ønsker. Vi kan ikke holde på like lenge som visse andre serier. Se for eksempel på True Detective, som kun har 8 episoder og Mad Men som har 13 per sesong. Det tar tid å fortelle gode historier.»

«Vidar, tiden er ute!» Vi ble brått avbrutt av en operatør. Hun hadde nok en utålmodig journalist som satt i et annet land og ventet på muligheten til å snakke med Abigail. Kanskje fra Sverige? Eller Japan? Vil hun være like begeistret for deres hjemland? Så mange spørsmål…

«Er det noe mer du ønsker å spørre om?»

Selvfølgelig hadde jeg det. Men høflig måtte jeg være. Jeg er tross alt Mr. Norge. «Neida. Tusen takk for at du tok deg tid. Jeg ønsker deg all hell og lykke videre!»

«Jeg håper vi kan møtes en gang i Norge» avsluttet hun.

«Det hadde vært kjekt» svarte jeg, helt ærlig. Abigail viste seg å være særdeles enkel å intervjue, med dybde og engasjement jeg kun har opplevd hos skuespillere som Liam McIntyre og Jeremy Irons. Det hadde vært spennende å fortsette å diskutere, filosofere, lære mer om hennes kamp til stjernestatus og hva det er som gjør Rectify til en så altoppslukende opplevelse.

«Nyt kaffen din» avsluttet jeg og lot henne få det siste ordet.

«Takk. Det setter jeg pris på.»

Rectify går her hjemme på Viasat Crime. Sesong 2 sendes senere i år, mens sesong 3 sendes i 2016. Første sesong kan du se på Netflix. Mad Men kan du se på Viaplay, Netflix og C More, mens True Detective er tilgjenglig på HBO Nordic.