Mange av oss følger sikkert serier der vi stadig tenker at nok er nok, men så ender vi opp med å se videre likevel. Jeg har for eksempel flere ganger tenkt at ’nå holder det’ og gitt opp Grey’s Anatomy, men jammen meg henger jeg ikke med fortsatt. Glee er en serie som berører meg mer enn Grey’s Anatomy, men den har likevel mang en gang irritert meg nok til å måtte ta en pause. Grunnen til at jeg nå likevel har fulgt serien til endes er alle de rørende og morsomme øyeblikkene, og ikke minst de fine musikalske innslagene som serien har bydd på om og om igjen. Så hvilke følelser sitter jeg nå igjen med etter at 6 sesonger endelig er over?

Jeg skrev i førsteinntrykket mitt at jeg undret meg over hvilken retning serien kom til å ta, og ikke minst om alle trådene ville bli samlet, om de foretrukne par endte opp sammen og så videre. Glee har gjort lurt i å sentrere handlingen sin på stedet der det hele startet; McKinley High i Lima, Ohio, i denne siste sesongen. Det fungerte dårlig da handlingen i de to foregående sesongene utspilte seg på McKinley og i New York som to overlappende, men nesten uavhengige serier. Dette ble nok gjort fordi serieskaperne helst ville beholde Glee sine gamle karakterer, og de måtte naturligvis ut av high school til slutt, men det er på McKinley en Glee-klubb fungerer og hører hjemme.

Tidligere har de nye karakterene og historiene serien prøvde å skape på McKinley ikke fungert så bra i sammenligning med de originale Glee-medlemmene (kanskje med unntak av Unique). Nå når Rachel, Sam, Blaine, Kurt, Sue og Will er samlet, og flere av de originale medlemmene dukker opp i gjesteroller mer enn en gang, spiller det ikke så stor rolle med de nye karakterene, de blir nesten som en rekvisitt, for å sette det litt på spissen. Men det er helt greit, for de kan synge, og denne sesongen handler om å avslutte det hele for dem som har vært med fra starten.

Jeg tror også det var en klok avgjørelse å kutte sesongen fra 22 episoder slik de foregående 5 sesongene har hatt, til 13 i denne siste og avsluttende sesongen. Jeg var fornøyd med både de første og de siste episodene, så da var det bra det ikke var så mange middelmådige mellom dem. Til tross for halvering av antall episoder klarer de likevel ikke å la være å legge inn unødvendige historier for å gi gamle karakterer mer spilletid (for eksempel Tina sitt frieri).

Siste sesong hadde først og fremst oppgaven med å samle de siste trådene og har en klarere retning mot målet om en verdig serieavslutning. Jeg synes den siste konkurransen (regionals), som vanligvis er blant høydepunktene for meg, var en av de bedre, bryllupet var fint (men ikke fantastisk) og spesielt første del av avslutningsepisoden, «2009«, var artig. Den første delen er et tilbakeblikk til da serien startet, og vi får se historien fra litt andre ståsted enn tidligere. Del to av finalen heter «Dreams Come True» og er derimot rettet fem år fremover i tid der vi får se hva som har skjedd i livene til flere av våre Glee-venner.

Alt i alt vil jeg si at det var en grei avslutningssesong, noen hakk opp fra de foregående sesongene, med noen minneverdige øyeblikk. Og så er det verdt å huske på at serieskaper Ryan Murphy sin opprinnelige plan for seriens avslutning nok måtte endres en god del etter at skuespiller Cory Monteith så tragisk døde. SPOILER: Personlig har jeg alltid vært fan av Jesse St. James (Jonathan Groff), og paret Rachel (Lea Michele) og Jesse, men det er vel liten tvil om  at det var Finn og Rachel som skulle ende opp sammen. Vi kan også være ganske sikker på at Finn ville ha spilt en stor rolle også mot slutten av Glee, og mest sannsynlig hatt mye av Sam (Chord Overstreet) sin historie i denne siste sesongen. Ellers virker det som alle parene endte opp med sine rettmessige andre halvdel, for ingen ble vel overrasket over at Klaine for alltid vil være Klaine (hvorfor ble det i det hele tatt slutt?), eller at Brittana ble foreviget?

For å svare på mitt eget spørsmål i overskriften; det er på tide at Glee er over, selv om jeg, for å være helt ærlig, også synes det er vemodig. Serien hadde nådd et naturlig endestopp som ikke kunne ignoreres lenger og jeg er rett og slett lei. Lei av Rachel sine nykker, lei av uinteressante og malplasserte intriger, så definitivt lei av Sue Silvester (Jane Lynch) sine påfunn, og feiden mellom henne og Will (Matthew Morrison), lei av alle romansene og jeg orker ikke å engasjere meg noe særlig i de nye karakterene heller. Det at Sue har blitt slitsom er et symbol på hvordan det som i starten var morsomt, originalt og friskt, nå er det motsatte.

Glee har bydd på et mangfold av karakterer og problemstillinger for ungdom som har vært mangelvare i populærkulturen, og har derfor betydd mye for mange. Det at det er greit å være annerledes på alle slags måter, manifistert gjennom medlemmene i den upopulære og utskjelte Glee-klubben, har vært kjernen i serien, selv om det dessverre har forsvunnet litt i virrvarret av historier. Dette gjør at den nok alltid vil skille seg ut som noe helt spesielt. Jeg kommer også til å savne en musikkserie av denne typen, for de fengende, rørende og klissete kornummerene, duettene og soloene er tross alt en av hovedgrunnene til at jeg har hengt med helt til slutt. Det er heller ingen tvil om at serien har gitt en unik scene til mange talentfulle unge sangere og skuespillere. Jeg får nøye meg med å se gamle episoder om igjen og kanskje snike meg på kino for å se Pitch Perfect 2.

Her er noen musikalske øyeblikk fra sesong 6:

De nyeste medlemmene i god, enkel og typisk Glee-stil, avslappet uniformert med like t-skjorter i auditoriet:

https://www.youtube.com/watch?v=Iq8VY84sYsM

 

80-talls-ballader er sjelden feil, og her er det Rachel som har avskjedsfest for barndomshjemmet sitt:

https://www.youtube.com/watch?v=uBbu-lhHLPw

Bryllup og Amber Riley. Amber sang alt for lite i de seks sesongene. Hun er kanskje Glee sin sterkeste vokalist, men har ofte kommet i skyggen av Lea Michele. Her synger hun sammen med en annen sterk vokalist med lite sangtid, Kevin McHale:

https://www.youtube.com/watch?v=-Qd48ivW6mI

Som sagt slår det sjeldent feil med en 80-talls sang, og som fan av Jesse (som har det med å plutselig dukke opp i auditoriet) og Rachel må jo denne tas med (dessverre av litt dårlig kvalitet):

https://www.youtube.com/watch?v=Qq9X-i5C0dQ

Selve avskjedsnummeret med gamle og nye karakterer:

https://www.youtube.com/watch?v=qaqVwlkTENc

Her kan du se min musikalske oppsummering av de tre første og beste sesongene.