Litt over 1 år etter vi ble godt kjent med etterforskerne Rust Cohle (Matthew McConaughey) og Marty Hart (Woody Harrelson), i Louisiana igjennom en sak som ble en del av livet deres i 17 år, er True Detective tilbake med en ny sesong med nye karakterer og en helt ny historie.

Sesong 2 forflytter seg til vestkysten av USA til byer som Ventura og fiktive Vinci utenfor Los Angeles i California. Med en dose Chinatown-inspirert handling har denne sesongens mysterium «korrupsjon» som et klart stikkord. Forsvinningen av en rådmann forstyrrer en lukrativ avtale og starter en etterforskning som involverer tre polititjenestemenn og en karrièrekriminell som er på vei inn i legitim virksomhet.

Vi blir kjent med etterforskeren Ray Velcoro (Colin Farrel) som er både korrupt, alkoholisert og mer. På grunn av en hendelse med hans eks-kone (Abigail Spencer) er han i lomma på gangsteren Frank Seymon (Vince Vaughn). Han dras mellom Frank og hans korrupte politisjefer i sitt eget distrikt. Frank har også problemer i sin egen organisasjon, som tar skade på grunn av den lukrative avtalen.

Etterforskningen settes igang når krigsveteranen og politibetjenten Paul Woodrugh (Taylor Kitsch) fra motorveipatruljen kommer over noe når han forsøker å dra fra sin vanskelige fortid og en skandale som aldri skjedde. Dette får Ray og Paul til å krysse veier med etterforskeren Ani Bezzerides (Rachel McAdams), som er i konflikt med flere av reglene i jobben på sitt sheriffkontor.

Det er de 3 etterforskerne som blir sesongens høydepunkt, de er alle forskjellige, selv om de sliter med hver sine demoner og problemer. Ani er klart en person som har problemer med forpliktelser og skeptisk til menn generelt, men hun er aldri vært klarere til å slå tilbake som når vi møter henne. Paul er den av dem som både psykologisk og fysisk går med dype sår, men forsøker å holde dem i sjakk.

TD2_201_LT_12_11_14_286[1]-800x800 TD2 201 LT 12 11 14 2861

Vaughn gjør sin beste rolle siden filmer som Clay Pigeons og Return to Paradise på 90-tallet som gangsteren Frank. Selv om det i perioder virker som Vaughn prøver veldig hardt er det klart at skuespilleren virkelig ønsker å yte sitt beste i rollen. Han gjør en god jobb med å få deg til å føle ensomheten, desperasjonen og bitterheten.

Med Kitsch, Farrell og McAdams klarer serien å få ut noen solide prestasjoner som burde lande dem alle Emmy-nominasjoner. Det er overraskende hvor sterkt Kitsch spiller på det å både være såret og mistenkt. McAdams håndterer hva som blir kastet mot henne uten problemer. Farrell håndterer karakterutviklingen sin på en svært passende måte. Noen vil nok prøve å finne syndebukker i disse skuespillerne, men ikke engang Vaughn blir et problem i sesong 2.

At Cary Fukunaga ikke står for regien, slik han gjorde forrige sesong, kunne vært et problem. Men tross for at sumpene og de store landeområdene i Louisiana nå er erstattet av motorveier og industri i California oppleves regien som noe Fukunaga kunne stått bak. Både Justin Lin (Fast & Furious 6, Community) og danske Janus Metz Pedersen (Armadillo) står for regien på de 3 første episodene, hvor Lin gjør en god innsats i å bevare den mørke og noir-aktige signaturen til Fukunaga. Det er bare et lite minus at han har klart mindre tålmodighet for å la ting synke inn, men enkelte ganger i sesongstarten føles det også som en nødvendighet som kanskje taes litt for mye over i episode 2. Pedersens regi kommer litt bedre ut i episode 3, spesielt på grunn av både en David Lynch-aktig sekvens og en actionsekvens. Begge har, som Fukunaga, et øye for bilder som kan være både meningsfulle og fantastiske å se på. Det er ikke regissørene som blir et nevnbart problem denne sesongen, selv om mange nok simpelt vil skylde på dette. Denne Michael Mann møter The Wire-stilen fungerer nettopp for hvilken type historie denne serien forsøker å fortelle i sesong 2. Bitre mennesker med demoner, korrupsjon og mørke.

Basert på de 3 første episodene virker det ikke som at det er et så stort mysterium bak som i fjor, men det er spørsmål som kan få noe interessante svar. Historien er ikke så tydelig bestående av okkulte tendenser, men det er klart hint til at ting kan ta en annen retning.

I likhet med fjorårets sesong starter det litt tregt. Serien må bygge opp et nytt narrativ og gjør en god dose graving i karakterene. Det føles litt mer utmattende i år, mye på grunn av antall karakterer, men heldigvis gir det et godt utfall etter den første episoden. True Detective føles best når etterforskerne er sammen, og sånt tar tid å komme til for en historie av denne størrelsen.

TD_202_012115_LT_099[1]-800x800 TD 202 012115 LT 0991

Det er klart at de to sesongene av True Detective foreløpig er ganske så forskjellige, så for noen vil det være et problem. Det er riktignok bra at serien utfordrer seg selv, og forsøker ulikt American Horror Story å faktisk gjøre noe nytt og spennende.

Serieskaper Nic Pizzolatto gjør en god utvidelse av krimuniverset med sesong 2 av True Detective. Det er kanskje en mer klassisk krimhistorie denne gangen iforhold til sesong 1, men den er solid nok til at Pizzolatto kan forsette å forbedre på ting.

Det er altfor tidlig å si at sesongen ikke når opp til den forrige, det er tid igjen som kan sende serien spennende steder. Dette er en historie som trenger en dose tålmodighet, som så mange gode krimhistorier. Kanskje kan den være for komplisert for noen, men å være komplisert trenger ikke å være et minus.

Sesong 2 av True Detective har premiere 22. juni. Serien blir tilgjengelig på HBO Nordic og C More Play, og sendes på C More Series/HD.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR