The Carrie Diaries – sesong 1

thecarriediares-banner

Mange hevet nok øyebrynene og antok skeptiske miner over nyheten om at det skulle lages serie om ungdomsårene til den legendariske Carrie Bradshaw. Spesielt da det også kom for en dag at det ikke var HBO, men lille, fjortis-aktige The CW som hadde snappet opp prosjektet.

Annonse

Og la oss være ærlige: Oppfølgere er sjelden bra. Og «prequels» eller forhistorier er ikke alltid noe særlig bedre de heller (kremt Star Wars kremt). Når i tillegg Stephanie Savage og Josh Schwartz står oppført på produsentsiden, så var også en del som grein på nesa. For disse to har av mange fått skylden for å skrevet Gossip Girl ned i rennesteinen etter at de overtok ansvaret.

Ikke det beste utgangspunktet med andre ord. Men på den andre siden, så har jo Carrie Bradshaw og Sex and the City-fenomenet en slik kultstatus at det burde tiltrekke seg nok av nyfikne sjeler, deriblant undertegnede.

Sex and The City (2008)Før jeg fortsetter denne anmeldelsen så føler jeg det er på sin plass å komme med en ærlig innrømmelse: Jeg er ingen fan av Sex and the City. I det hele tatt. Og det til tross for at jeg er midt i målgruppen og har riktig kjønn. Jeg vet ikke helt hva det er som gjorde at jeg aldri falt for denne snodige venninnegjengen som elsker cupcakes, cosmos, mote og detaljerte avsløringer av både forhold og sex. Jeg har selvsagt sett en del episoder, serien har jo rullet på TV3 i en årrekke. Men de gangene jeg har snublet over en episode, så har den ikke vært mer fascinerende enn at jeg har forlatt serien så snart en reklamepause dukket opp.

Jeg har også satt meg ned og prøvd å se serien fra starten av, men kom aldri lenger enn til episode 5. Og lysten på å prøve igjen ble effektivt drept etter å ha sett Sex and The City 2 filmen på kino.

Poenget er at ettersom jeg ikke har detaljkunnskap om Sex and The City så må dere ikke forvente en dyp analyse av personlighetsutviklingen til Carrie. Jeg har heller ikke grunnlag til å peke på bruken av såkalt «foreshadowing» som det garantert er mye av. Hadde jeg vært en blodfan, så hadde denne anmeldelsen muligens sett helt annerledes ut, hvem vet.

Fungerer som selvstendig serie

Serien er basert på et par romaner av Sex and the City-forfatter Candace Bushnell, og er tilpasset til TV av Amy B Harris, som også var manusforfatter for de siste sesongene av originalserien.

634.CarrieDiaries3.mh.011013Og serien starter med en gjenkjennelig scene (selv for meg): Carrie Bradshaw vandrer nedover fortauet på Manhattan – det er en nydelig dag og krøllene hennes vaier i vinden for hvert steg hun tar. Jepp, vi har sett det før, men denne gangen er det den 15-år gamle Carrie vi ser, og året er 1984. Og dette er bare en drømmesekvens.

Altså: Samme karakter, ulik kanal. Samme by, men ingen sex (enda).

For meg ble The Carrie Diaries en positiv overraskelse. Den unge Carrie, spilt av AnnaSophia Robb, er både sympatisk og troverdig. Faktisk syns jeg det nesten var litt trist å tenke på at denne søte jenta en gang skulle utvikles til en kjederøykende kronikk-journalist med til dels overfladiske problemer og langt fremskreden skogalskap. Oh well.

Unge Carrie bor i Conneticut med faren (Matt Letscher) og søsteren Dorrit (Stefania Owen) hvor de tre, på ulike måter, prøver å takle tapet av moren som nylig døde av kreft. Carrie har også et kobbel med venner som hun sladrer med ved lunsjbordet og en bad boy (Austin Butler, Life Unexpected, Switched at Birth) som hun naturlig nok forelsker seg i.

Og selv for en som meg, som har STORE hull i min SATC-kunnskap, så er det lett å se paralleller fra denne serien og til den originale. Blant vennene hennes finner vi den pliktoppfyllende, nevrotiske Mouse, den løsmunnede, morsomme Maggie, Walt som muligens ikke helt har funnet ut av seksualiteten sin enda og Larissa, en motejournalist helt uten filter og som ikke er redd for å snakke om eller bruke sex som et virkemiddel for å realisere seg selv. Og glem ikke kjekkasen Sebastian Kydd, en ny gutt som har blitt kastet ut fra flere skoler og har et ikke helt rent rykte. Bare blant disse beskrivelsene er det nok til å finne kjennetegn til både Miranda, Charlotte, Samantha og Mr Big.

thecarriediares-larissaInnen sesong 1 er over har vi sett Carrie nyte sin første Cosmopolitan, hun feirer bursdagen sin med cupcakes og vi får også innblikk i hvorfor Carrie aldri bruker strømpebukser. Men til tross for disse parallellene og henvisningene som erfarne SATC-fans naturlig nok plukker opp bedre enn undertegnede, så fungerer The Carrie Diaries også helt fint som en selvstendig serie.

Hvis vi virkelig skal pirke, så er det også enkelte elementer som ikke rimer helt med originalen. Eksempelvis så har Carrie her en familie bestående av faren og søsteren. Og det er en familie hun er oppriktig glad i. I den originale serien har Carrie ikke noe forhold til familien sin – hun trenger bare vennene sine. Og i følge de som har bedre peiling enn meg, så skal det også være sagt at faren forlot henne og moren. Skulle serien få levetid utover denne første sesongen, så kanskje vi vil få en forklaring på dette avviket?

Serien splitter tiden mellom New York hvor Carrie har fått en jobbedag i uken hos et advokatfirma og hjemme i Conneticut hvor hun går på high school. Jobben i New York er dørgenes kjedelig, men hun kommer raskt i kontakt med Larissa som skriver for et moteblad, og hun åpner mange spennende dører for unge, naive Carrie. Personlig liker jeg best når Carrie holder seg nær hjemmet, men alle de fargerike 80-tallsfestene på Manhattan er unektelig artige for øyet.

Hakkete storyline (eller for kort sesong)

Det er mye bra med The Carrie Diaries, men sesongen har også sine svakheter. Blant annet har serieskaperne besluttet at sesongen på 13 episoder dekker et helt år. Dette betyr at vi dropper inn og vitner viktige hendelser i Carrie sitt liv, og som et resultat blir historiefortellingen noe hakkete. En av grunnene til denne beslutningen er antagelig å unngå å ha Carrie gående på high school altfor lenge, for dette er tross alt en begrensende faktor i forhold til livet i storbyen. En slik dropp-inn struktur kan fungere utmerket godt (eksempelvis i Mad Men), men i denne tenåringssåpen så ble det til tider desorienterende.

Mest synlig blir det i av/på-forholdet mellom Carrie og Sebastian. Når et år med tenåringsdrama skal fortelles i løpet av 13 episoder, så blir det unødvendig mye frem og tilbake. De burde tatt seg tid til å dvele mer med dem som par før de splittet dem igjen.  Spesielt sesongfinalen er en berg- og dalbane av episke proporsjoner når Carrie og Sebastian blir sammen og slår opp med hverandre multiple ganger. AnnaSophia Robb og Austin Butler har utmerket kjemi, og det hjelper mye, men det er ikke til å stikke under en stol at flyten kan bli bedre.

the-carrie-diaries-preview-ftr1

Enkelte andre karakterer kunne med fordel fått mer tid i ruta. Eksempelvis Walt (Brendan Dooling) som hadde en av de bedre ut-av-skapet beskrivelsene på lenge. Gjennom sesongen får han jobbet gjennom sin egen forvirring med en miks av overreaksjoner, utbrudd og rolige samtaler med ulike karakterer. Likevel føler jeg at vi med fordel kunne fått bevitnet en større del i denne reisen.

Det samme gjelder også Maggie (Katie Finlay, The Killing). Dette er en interessant karakter som ikke har noen åpenbar fremtidig visjon for seg selv i motsetning til vennene. Hun er i et komplekst parforhold med Walt som vi aldri kommer tilstrekkelig innpå, og har et hemmelig forhold til en eldre politibetjent. Dette er en jente som utad virker selvsikker, men som har mange issues som bobler under overflaten. Dette blir i liten grad utforsket og Maggie brukes gjennom sesongen i hovedsak som en katalysator for drama og blir derfor unødig endimensjonell.

Mouse (Ellen Wong, Scott Pilgrim vs the World) derimot har en mer helhetlig reise gjennom sesongen fra karakter-fanatisk nerd til karakter-fanatisk nerd med mer selvtillitt og rom for andre interesser. Mitt største problem med Mouse er at hun ble nesten en karikatur heller enn en karakter. Hennes ekstrem-fanatiske konkurranseinnstinkt ville fungert bedre i en satireserie som Glee, men i forhold til de øvrige karakterene i denne serien ble hun litt for tegneserieaktig for min smak.

Jeg liker familien Bradshaw og dynamikken dem i mellom. Lillesøsteren Dorrit er unektelig irriterende, humørsyk og påtrengende rebelsk. Men er det ikke slik tenåringer er? Og pappa Bradshaw er virkelig en fisk på vann både når han tvinges til å innta rollen som enslig foreldre og alt det flaue det medbringer med to tenåringsdøtre, og i hans ustø vei inn i datingverden. Denne delen av serien føles ekte. Carrie sitt liv i storbyen med den selvsikre og utadvendte Larissa, hennes homofile sidekick Bennett og alle de ekstreme festene virker mer påtatt, men kontrasten er effektfull. Og det er lett å forstå at unge Carrie lar seg blende av alt det nye og spennende. Larissa er en virvelvind, men i løpet av sesongen blir vi ikke godt nok kjent med henne til at det er en karakter du bryr deg om.  Og Bennett, som blir Walt sin «homo-mentor» og romatiske interesse, er heller ikke utviklet nok. Men dette betyr bare at det er mer å gå på i en eventuell andre sesong.

Konklusjon

The Carrie Diaries fremstår mer naiv, men også varmere enn SATC. Det er lite revolusjonerende med serien, men i dagens jungel av tenåringsserier hvor karakterene enten innehar overnaturlige krefter eller lever usannsynlige rikmannsliv blant sosseeliten, så syns jeg det var forfriskende å kunne koble av med en mer hjertevarm serie. The Carrie Diaries byr også på  en del gode karakterer og solide prestasjoner, men har mye å hente på flyten.

Er dette en verdig forgjenger for Sex and the City? Det er jeg ikke riktige person til å besvare. Men som selvstendig tenåringsserie leverer den helt på det jevne.

 The Carrie Diaries sendes på TV 2 tirsdager.

 

Om forfatter

Mona Habbestad
Mona Habbestad
Mona har vært med fra starten av og er selverklært SerieFreak med bred og variert smak, lar seg underholde av så vel lettbente såpeserier som tung drama.
Annonse

Premierenyheter
Se hva som kommer

Anmeldelser
Kritikernes dom