Homeland høster i sesong 2 kritikk for å bli en ny 24. Stemmer det, og i så fall: Hva så?
– En fortsettelse av 24-stilen.
Jeg fulgte 24 tett fra start til slutt og alt i siste halvdel av Homelands første sesong mente jeg at de to hadde mer til felles kontra hva som skilte dem fra hverandre. Jeg var tilhenger av 24 gjennom sine mange oppturer og nedturer, og jeg er – enn så lenge – tilhenger av Homeland og dens oppturer og nedturer. Jeg er altså ikke dem som bruker sammenligningen som noe negativt.
En av grunnene til at jeg ikke helt deler forgudingen Homeland opplever er nettopp at den gjør fint lite nytt. Starten av sesong 1 og sesong 2 var fantastisk, med et flott premiss – men i bunn og grunn er også premisset resirkulering av ulike 24-sesonger. Skal man sammenligne vil jeg si sistnevnte var et større fenomen og mer nyskapende enn denne nye underholdningsutgaven av kampen mot terrorisme.
Med Howard Gordon, som var en av hovedmennene bak begge seriene, er det kanskje ikke så merkelig at seriene har mange fellestrekk.
Likheter og ulikheter
Det er ikke vanskelig å peke på forskjellene. Homeland har ingen tikkende klokke og foregår over mer enn 24 timer, noe som gir mulighet for mer tradisjonelt spionthriller-narrativ. I tillegg går Homeland på Showtime og ikke på Fox (slik 24 gjorde) – som gjør at man har litt friere kreativt spillerom (som her tilsynelatende begrenses til å vise frontstellet til Morena Baccarin, samt et og annet banneord (Jack Bauer var redusert til å si «dammit», som ble en egen drikkelek)..).
Men akkurat hva er det som er så lik med de to seriene? La oss ta en liten analyse:
- Begge har en protagonist som, til tross for å være kjent for alltid ha rett, aldri blir hørt på. Derfor ble det spøkt med at «24 ville hatt navnet 2 om folk hørte på Jack Bauer». I Homeland er det Carrie som blir ignorert – igjen og igjen.
- Utstrakt bruk av muldvarper. Et stadig signal om at du ikke kan stole på noen. Hverken kollega, nabo, kjæreste, elsker, sjef, postmann eller politimann. Terroristen kan være hvor som helst og hvem som helst.
- Jakten på terrorister. Mer abstrakt trekkes dette frem som underholdningsbransjen i USAs stadige manifestering av «oss mot dem». Homeland startet ikke slik, men gikk fort over til dette sporet.
- Tullete sideplott for å fylle tiden. I sesong 2 av 24 ble Jacks datter tatt til fange etter å ha satt seg fast i en pumafelle… (i samme sesong ble hun vitne til butikkran, mord og annet usannsynlig). I sesong 2 av Homeland vikler Brodys datter seg inn i et absurd plott sammen med visepresidentens sønn. Det går på troverdigheten løs og skaper grobunn for berettiget kritikk.
- Muslimer som skurker – på grensen, om ikke over, til det stereotypiske. Her følger nå Homeland i fotsporene til 24 og har begynt å høste kritikk for hvordan muslimer portretteres. For 24s del var dette faktisk del av en doktorgradsstudie ved Universitet i Bergen – som kom frem til at muslimer ble portrettert stereotypisk.
- En indre autoritær fiende. 24 elsket å ha skurker oppover i systemet, gjerne politisk korrupte og maktsyke mennesker, slik at protagonisten alltid måtte kjempe en kamp på minst to fronter. Det samme gjelder Homeland, som ble spesielt gjeldende i sesong 2.
- Agenter i sentrum. CTU, CIA – same shit, different wrapping.
Har det noe å si?
Om man blir underholdt, hva så?. Kritikken, eksempelvis på portrettering av muslimer, gir jo bare noe ekstra for seeren å bedømme. 24 hadde en bonus nettopp fordi den skapte samfunnsdebatt, enten det være seg bruken av tortur eller hvordan muslimer vises på amerikansk fjernsyn. Det er jo litt kult når 24 blir katalysator for å diskutere om bruken av såkalt «waterboarding» er ok eller ei, og i historisk perspektiv er publikums besettelse av terrorist-temaet også noe som kan bli en fin pekepinn for fremtidens historikere.
Det ser ut som Homeland også følger 24 på det området, noe som gjør TV-serier litt mer relevant. Den største likheten er at begge serier nå blir brukt som utgangspunkt og referanse i viktige samfunnsdiskusjoner. Det gir dem en verdi få serier kan skryte på seg å ha.
Det er vel en bra ting. Eller?
