Dette vil bli en artikkelserie i 3 deler som tar for seg sesong 1 av den britiske kortfilmserien Black Mirror. Hver episode er en selvstendig film på 45 minutter, og problematiserer teknologiens rolle i dagens samfunn. Som tittelen hentyder er dette satiriske vrengbilder av det samfunnet vi lever i, og episodene bærer preg av en mørk tematikk og kullsvart humor. Jeg ønsker å takle hver episode individuelt fordi det gir meg mer plass til å gå dypere inn på hvert avsnitt, og fordi hvert avsnitt er en frittstående fortelling uten direkte kobling til de 2 andre, og bør dermed evalueres som et enkeltstående produkt. SPOILERS A’HOY!

Episode 1: National Anthem

Dette er i mine øyne den aller beste av de 3 episodene. Den har det sterkeste budskapet, og er fortalt på en original og gripende måte. Dette er mørk satire av det skikkelige ondskapsfulle slaget og alle med svake mager bør holde seg unna. Det sier seg nesten selv at med et slikt utgangspunkt er den også den den morsomste av de 3, og er så spiss og hard at den nesten kan måle seg med A Modest Proposal i kynisk brodd, og syk humor.

Jeg har ikke nevnt hva episoden handler om ennå, og det med god grunn. Gå å se denne episoden nå. Les heller denne anmeldelsen senere og gi gjerne lyd dersom du er uenig eller ikke. Det første sjokket og den påfølgende fascinasjonen man får av å oppleve dette på egenhånd er noe av det som gjør denne episoden så bra. Jeg kan derimot si såpass at den tar for seg det veldig reelle problemet som TV og sosiale medier reiser i sin hensynsløse dekning av nyheter, og spesielt måten de av og til spiller svært sentrale roller i å fornedre og knekke enkeltindivider. For alle dere som ikke klarer å vente, les videre på eget ansvar.

Annonse

Statsministeren i Storbritannia blir vekket grytidlig av sine rådgivere en morgen og får høre at hertuginnen av Baumont, populært kalt Prinsesse Susannah, har blitt kidnappet og holdt til fange av en ukjent person. Kidnapperen, som holder sin identitet skjult har kun et krav. Et krav som må følges til punkt og prikke ellers vil Susannah bli henrettet. Kravet har blitt sendt til statsministerens kontor i form av en video. En video som også har blitt lastet opp på Youtube hvor det er tilgjengelig for alle. Kravet er enkelt: for å unngå at Prinsesse Susannah blir drept må statsministerens i full offentlighet, på direktesendt TV, overført til kabel og satelitt, riksdekkende og internasjonalt ha sex med en gris.

Dette blir etablert i løpet av de første 5 minuttene, og resten av historien er en utforskning av rollen media spiller i sakens gang. Utgangspunktet er groteskt som bare juling, men måten det takles på er overraskende smakfullt og ikke minst realistisk. Poenget er satt på spissen, eller rettere sagt tredd ned over sverdet, men måten det blir håndtert på er både behersket og relativt troverdig. Samtidig er dette det eneste avsnittet som er satt til vår egen samtid. På mange måter gjør dette budskapet enda mer skremmende.

Mediebildet som blir skildret er urovekkende realistisk. Saken dekkes både av de konvensjonelle og de nyere mediene, som setter et stadig sterkere press på statsministeren. Nyhetskanalene kaster seg over saken i fare for å havne bakerst på lasset, og mye sensitiv informasjon lekkes som en følge av dette. De sosiale mediene ligger ikke langt bak og en strøm av twitter-kommentarer, nettdebatter og riksdekkende avstemninger fører til at statsministerens administrasjon mister all kontroll, og utfallet av saken blir i stor grad kontrollert av mediene, i deres rolle som folkets talerør.

Siden serieskaperne har vært flinke til å legge sympatien vår hos den noe uheldige statsministeren, og fokuserer hovedsaklig på han og hans stab, er det vanskelig å ikke bli revet med. Hvert miniutt teller og den frenetiske jakten på en løsning som ikke innebærer offentlig ydmykelse er fryktelig spennende. Det er nok et noe tullete og urealistisk konsept, men man er for oppslukt til å bry seg, og det stramme manuset og de gode skuespillerne er med på å veie opp betraktelig, samt gi hele produksjonen en slags britisk verdighet. Ganske pussig for en film som tar for seg bestialitet.

Mesterhjernen bak dette syke kunststykket er ingen ringere enn Charlie Brooker. Brooker er en kjent britisk satiriker mest kjent for sine tre mediekritiske programmer; Newswipe, Screenwipe og Gameswipe, hvor han høylydt kritiser og dekonsrtuerer nyheter, TV-serier og TV-spill. Han har en veldig gjenkjennelig stil, og humoren hans er ofte ganske kald og kynisk. Den samme tonen går som en rød tråd gjennom denne første episoden også, og noen vil sikkert mene at det blir i overkant skarpt. På den andre siden er historien desto mer kraftfull på grunn av dette, og det er deilig å se en serie som presser grenser, og ikke er redd for å provosere. Men episoden hadde ikke vært like god, hadde man ikke vært behersket nok til å begrense visse elementer til fordel for å bygge spenning. Stasministerens administrasjon prøver ut en mengde løsninger; mediablokkade, forfalskning av live-sendingen, og ikke minst å finne gjerningsmannen, mens klokken tikker ned og publikum tørster på blod… eller i dette tilfellet andre kroppsvæsker.

Episoden er inspirert av Gordon Browns slengkommentar mot Gillian Duffy i 2010. Statsminister Gordon Brown mistet kontroll over situasjonen nesten øyeblikkelig og nyhetsmediene tok over styringen. Også her i Norge finner vi flere eksempler på hvordan media har spilt en sentral rolle i å frata institusjoner makt, ta blant annet Sigrid-saken. Flere sensitive opplysninger ble plukket opp av pressen, og blant annet presterte Dagbladet, den fjerde september, å nevne flere opplysninger om den siktede 37-åringens facebook-side, som gjorde den lett å finne. Femte september ble facebook-siden stengt etter å ha blitt bombardert med hat-meldinger og trusler.

Jeg skal ikke nevne den siste tvisten, det har vært nok spoilere allerede. Det jeg derimot kan si er at fra den første groteske avsløringen til det siste lille sparket mot nyhetsmediene, så holder episoden koken. Budskapet står om mulig enda sterkere når rulleteksten kommer, og serieskaperne har holdt tunga rett i munnen og aldri mistet fokuset på hva de prøver å fortelle. Det er sjeldent at man kommer over en episode/film hvor alt klaffer, spesielt i en antoligiserie, men dette var virkelig en engasjerende historie som siktet skarpt og traff dypt. Den er nok ikke for alle, men jeg velger likevel å gi episoden 5 av 5 fordi den klarer og formidle noe relevant og universelt på en klar og tydelig måte uten å ofre underholdning for budskap eller vice versa.

  • Ganske spesiell denne her ja. Føltes nesten som jeg så en satirisk versjon av 24 – bare med litt vel mer tyngde og aktualitet i det den kritiserer.