Profit

0
2

Sosiopatiske antihelter er noe vi som tv-tittere har blitt svært vant til. Vi har blitt mer tilbøyelig til å sympatisere med de unormale og moralsk tvilsomme. Med serier som The Sopranos, The Shield, Dexter og Breaking Bad har vi funnet et utløp for våre mørkere sider, og en mulighet til å utforske det skremmende og ukjente.

Det har ikke alltid vært slik. Det var ikke lenge siden serier primært var dominert av gode, sunne helter og onde, fordervede skurker. Selv Twin Peaks, med sin svært mørke tematikk, holdt seg til den samme gamle dynamikken. Verden var rett og slett ikke klar for protagonister som utfordret seerne på hva de var villige til å tolerere. I 1997 kom The Sopranos og forandret dette, og i dag er det nærmest normen at helter på tv befinner seg i gråsonen av det moralsk aksepterte.

Det mange derimot ikke er klar over er at The Sopranos ikke var den første serien til å benytte seg av en mørk antihelt. I 1996 hadde Fox sendt en serie med en hovedkarakter så manipulerende, så kav råtten og ond at det knapt nok finnes en serie på TV i dag, 16 år etter, som kan måle seg med den. Serien het Profit, og hovedkarakteren Jim Profit var det nærmeste man kom en tv-versjon av American Psycho.

Det ble laget 8 episoder av serien, kun 6 av disse ble vist på Fox og serien ble lagt ned lenge før sesong 1 var ferdig. Dette til tross for kritikerros og et stempel som årets beste serie. Seertallene var dessverre ikke like gode, og John McNamara, som lagde serien i samarbeid med David Greenwalt, har sagt i et senere intervju at ved slutten av pilot-episoden var han på fornavn med alle seerne. På lik linje med serier som Dexter, blir vi som tv-tittere tvunget til å reflektere over egne moralske tilbøyeligheter når vi nærmest sitter og heier på den ondeste fyren i rommet. Forskjellen er at i motsetning til Dexter som har flere sympatiske trekk, har Profit ingen.

Profit var den første serien som oppfordret publikum til å heie på en psykopat blottet for sympatiske trekk. I den første episoden alene har Jim Profit sex med sin stemor (skulle opprinnelig være hans mor, men Fox fikk kalde føtter), dreper sin far, har sex med kona til sjefen for så å utnytte henne til å få makt i bedriften, tvinger en av sekretærene til å bryte loven for ham, og vi finner senere ut at han sover naken i en boks. Ikke den mest tilgjengelige helten i en 90-talls tv-serie.

Det som gjør serien så bra er nettopp denne fantastiske karakteren som kan minne om en god blanding mellom Gordon Gecko og en mer neddempet Patrick Bateman. Lynende intelligent men blottet for empati og nestekjærlighet, er Jim Profit en av de mest interessante og spennende karakterene som har dukket opp på TV. Det er også hans ekstreme kynisme og kjølige ondskap som skaper de mer minneverdige scenene i serien og står for mye av humoren. Du vet at denne mannen er ond men likefullt sitter du på hans side gjennom mesteparten av serien. Serieskaperne McNamara og Greenwalt skal ha mye av æren for dette. De har gjort Profit til en djevel du kan tro på, men samtidig hevet humoren opp til et nivå at selv de mørkeste scenene er svært underholdende. Samtidig lar de Jim Profit bryte ned den fjerde veggen, hvor han snakker direkte og ærlig til publikum. Vi blir dermed en betrodd venn, og ikke kun en passiv tilskuer. Noen av dere kjenner kanskje dette fortellergrepet igjen fra Shakespeare’s Richard III, som er en tydelig inspirasjon bak serien.

Profit kan på mange måter ses på som en moderne tolkning av Machiavellis Prinsen. Det politiske spillet og den hensynsløse utnyttelsen av  kolleger, klienter og overordnede for å nå egne mål er på mange måter i overenstemmelse denne gamle politiske håndboken. Ved å sette disse prinsippene ut i livet i et stort moderne konsern klarer Greenwalt og McNamara å skape en underholdende og fascinerende satire over kynisk kapitalisme. Det er tidvis svært morsomt å se hvordan Profit svindler sin vei til toppen gjennom å spille alle opp mot hverandre. Disse ekstremt gjennomtenkte, og unødvendig innviklede planene som Profit orkestrerer er det som gjør serien så minneverdig. Her snakker vi om «Rube Goldberg»-aktige oppsett hvor hver eneste dominobrikke settes opp perfekt og faller over ende på det riktige tidspunktet. Jim Profit presser sine kolleger til randen av sammenbrudd og dytter dem deretter over kanten når det er mest lønnsomt for ham. Noe som er stor underholdning for oss.

Samtidig tilføyer Adrian Pasdar en slik skarphet og karisma til rollen at det er vanskelig og ikke bli sittende i hans hjørne. Pasdar utsråler så mye slesk sjarm og ondsinnet intelligens i rollen som Profit at man kan se bort ifra den tidvis svært tullete historien og de lite troverdige planene. Men dette er litt av hva som gjør serien så engasjerende. Historien smaker av kiosklitteratur og har et «larger than life» uttrykk som kan minne om en god tegneserie. Som bringer meg til den ene tingen jeg virkelig ikke liker med serien.

I’m Batman!

Pasdar snakker av og til med en raspete, småhes og ganske påtatt stemme som får ham til å høres kliss lik ut som Batman. Dette er til de grader irriterende og ødelegger en ellers plettfri serie og en fantastisk rolletolkning. Det er heldigvis sjeldent dette forekommer, og kunne lett bare vært noe småpirk som ikke var verdt å nevne. Men når en av de andre karakterene i tillegg begynner å snakke som en batman-skurk, og maler som en katt mellom hver setning da har det gått for langt! Og på toppen av det hele er dette en av de mannlige karakterene.

Det eneste andre jeg kan tenke meg kan trekke ned underholdningsverdien for folk vil være seriens sterke 90-talls preg. Myke filtre, jazzy synth musikk komponert av Mike Post (Law and Order), forferdelig dataanimasjon, enda verre frisyrer og generelt masse stygge 90-tallselementer kan fort bli litt forstyrrende og kan trekke litt av fokuset vekk fra det som gjør serien så bra. Men hvis du er villig til å overse et par mindre feil, så er det mye her å hente. Blant seriens beste kvaliteter finner vi mye god humor av den slemme og kyniske sorten, et solid ensemble av gode, nyanserte karakterer og spennende historier om korrupsjon, svindel og bedriftsspionasje (her er det ikke bare Jim Profit som har svin på skogen).

 

Konklusjon

Profit er en av de få seriene som hever seg over sine egne feil og blir mer enn en kuriosa. Den er nemlig minst like underholdende i dag som den var for 16 år siden. Kvaliteten på innholdet er fortsatt skyhøyt og selv om formen er er litt utdatert så føles tematikken fortsatt like frisk og relevant i dag som den var den gang. Ideen om en sosiaopatisk antihelt, som klatrer opp gradene i en ansiktsløs bedrift fylt av korrupsjon, maktspill og manipulering er kanskje mer passende i dag enn på 90-tallet. Hadde serien vært i lagd i dag ville den vært enda bedre.

Andre

Studerer medievitenskap ved universitetet i Bergen, ser en god dose mer film og serier enn gjennomsnittet og elsker alt som har med skrekk og sci-fi og gjøre!
  • http://serienytt.no/ Vidar Daatland

    Kan vel trygt sies å ha vært forut for sin tid? Må få sett denne her, ble veldig interessert etter denne anmeldelsen.

    • http://Serienytt.no/ Stephen

      Helt klart. Hadde den også vært lagd “i dag” ville den vært oppe på Emmy-bordet med Breaking Bad, The Shield og Dexter. Brøyt opp litt for serier som Breaking Bad. Pluss at Adrian Pasadar gjorde en kjemperolle.