Siste sesong av Smallville handler om det å inspirere andre, og med det blir Supermann født.

Å følge en TV-serie i et helt tiår er en sjelden kost, det er med smått vemod jeg vinker farvel til Clark Kent. Hans ferd er over, det er på tide å finne frem kappen og bli forvekslet med en fugl eller et fly. Det er nå slik at når Supermann entrer skjermen, vel da er det definitivt slutt for Smallivlle. “No tights, no flights” var en regel serieskaperne innførte i starten av årtusenet, en regel som – sett bort fra enkelte kreative krumspring underveis – ble holdt helt til siste episoden.

Riv i vei Clark!

Det er ikke til å komme utenom at det er mye nostalgi og bagasje som spiller inn i opplevelsen av siste sesong. Jeg begynte å se den sammen med min bedre halvdel, mens eldstesønnen min fortsatt var i bleier. Senere fikk han en lillebror og episodene denne sesongen har vi sett sammen alle fire. Mens ungene vokste opp, vokste de opp der inne i TV-skjermen også. Clark gått fra en ung usikker tenåring, til å måtte omfavne sin skjebne og ta ansvar. Det er få serier som blir gitt den muligheten. Vi har fulgt serien trofast gjennom det beste og det verste den har bydd på. Heldigvis har den spart noe av det beste til slutt.

Nok av andre superhelter er med denne sesongen. Supergirl har funnet sitt antrekk…

Inspirasjon er stikkordet denne sesongen. Det har alltid vært Supermanns fremste kraft i dette universet. Å være raskere enn en kule, sterkere enn et lokomotiv og spenstig nok til å hoppe over høye bygg er tross alt aldri det som har definert Supermann. Andre helter og skurker kan jo også slikt, men ingen av dem er “super” av den grunn. Nei, det er hans evne til å velge å bruke kreftene til noe godt – å være et lys som viser vei – som definerer hans virkelige superkraft. Sikkert skuffende for dem som vil ha mer action, men for ekte Supermann-fans er det en glede at de ansvarlige skjønner hva det hele dreier seg om.

Da passer det godt at det er Darkseid som er sesongens big-baddie. Som en metafor for fortapelse og håpløshet er han en dukkemester i bakgrunnen, mens han forer på tvilen og usikkerheten som tar tak i enhvers sjel. Dette er ikke en fare Clark kan slå med rå kraft eller kløkt. Folket trenger en helt og han har kun en sesong på å manne seg opp og vise seg med underbuksen på utsiden.

Sesongen starter bra og har en noe sjokkerende rask progresjon de første episodene. Et par av dem er helt i toppklasse av hva en serie med CWs skarve budsjett kan varte opp med. I en av dem, hvor Clark reiser frem i tid og møter seg selv, fikk jeg regelrett gåsehud. Se der Tom Welling, du har vokst mye som skuespiller i tiåret som gikk! Det er mye humor, hvor også en politisk kamp blir bragt inn. Akkurat det imponerer litt mindre og føles mer som påtvungen liberal moralisme.

Episoden ‘Homecoming’ var den klart beste, sammen med sesongfinalen.

Som alltid har en Smallville-sesong sin andel mindre gode episoder, plotthull og heller lite imponerende løsninger – mye grunnet et heller smalt budsjett. Jeg minnes tiden hvor denne serien fikk midler nok til å imponere med settene sine, nå må man velge å unnskylde det for å kose seg. Det er nok de som blir med på Darkseids lag og hater serien, men det er en fristelse jeg enkelt velger å motstå. Det er en ekstra bonus å se hvor engasjert ungene blir av Clarks valg – han inspirerer de to mini-meg gjennom TV-skjermen.

Savnet av John Glover og Michael Rosenbaum, som far og sønn Luthor, har vært merkbart siste sesonger. Heldigvis er det nok av kjente fjes som dukker opp i gjesteroller, her er alle favorittene – med mindre man er Kristin Kreuk-fan. Noe Lana Lang gjensyn er det ikke, noe jeg personlig er sjeleglad for. Er det noe denne serien rotet seg bort i så var det henne.

Heldigvis er også Lex tilbake, om enn i bare en mindre rolle. Hvor de to erkefiendene var for 10 år siden, og hvem de har utviklet seg til å bli nå er det som har gjort at vi har kommet tilbake til Smallville uke etter uke. Vi forlater dem på et punkt hvor deres evige kamp starter. Irriterende, men vi kan jo trøste oss med at det kommer ny Supermann-film om et par år.

Serien tapte seg mye da Lex forsvant. Det har alltid handlet om dynamikken mellom de to tidligere venne, dømt til å bli hverandres nemesis

Midten av sesongen er ganske forglemmelig og dette er en serie som lider av alt for mange episoder. Når finalen endelig er her, må jeg si den innfrir ganske så godt. Mørket må bekjempes med lys, og Tom Welling skinner når han kan slutte å spille en mer usikker Clark. Ungene mine storkoste seg i store deler av sesongen, det samme gjorde jeg. Clark sprer sin kappe og hopper, jeg mener flyr, ut i det. Det tok sin tid, kanskje 4-5 sesonger for mye, men når øyeblikket endelig er her – så gliser jeg.

Konklusjon

Smallville har en verdig avslutning og har fokus på det som gjør serien bra. Rusk i maskineriet er det helt klart, og en serie om noe så stort som har så lite penger å rutte med klarer ikke nå potensialet. Det er en morsom serie for familien og det er vemodig å ta farvel. Det er bra å ha en serie som forsøker å gi litt inspirasjon til vår grå hverdag – jeg kommer ikke på noen bedre karakter til å gjøre det enn han vi ble kjent med for et tiår siden. Det var hyggelig så lenge det varte, jeg kommer til å savne byen.

 

Vidar Daatland

Serienytts grunnlegger og ansvarlig redaktør. Medie- og informasjonsviter, glad i drama og action. Jobber også i Mediehuset Tek. Ta gjerne kontakt på vidar@serienytt.no