Døden rydder vei for at liv skal blomstre. I første sesong av HBOs nye storserie ryddes det mye. Game of Thrones er et perverst og sjokkerende vidunder av en serie.

Mannen av en eldre generasjon kneler med bøyd hode. Hans synder er bekjent, etterfulgt av varsko. Advarslene om monsteret og dystre hemmeligheter er vanskelig selv for han å tro på. “Men det er sant!” Etter et langt liv trofast til sine forpliktelser har han sviktet. Er det slik det skal ende? Bøddelen står klar. Med angst i blikket bes det om tilgivelse. Sverdet svinges, de tilstedeværende ser hodet skilles fra kroppen. Ingen nåde.

Velkommen til Westeros, en verdensdel hvor syv tidligere kongeriker er samlet under en konge. Det er stedet hvor riddere med ære er unntaket og spesialister i ryggdolking kryr som rotter i kloakken. Her er det ditt etternavn som definerer om du er en boms eller en herre. En bortskjemt og sosiopatisk drittunge kan glede seg til å bli konge, mens en smart ung dame er dømt til et liv i horeri. Man er født til urettferdighet og kampen om tronen gjør ikke tilværelsen bedre. Det er ikke et sted jeg anbefaler å besøke, med mindre du bevitner den gjennom din magiske TV.

 

Fantasi for voksne

“Dette er Lord of The Rings – men med sex” sa seriens store stjerne Sean Bean med glimt i øyet da han ble bedt om å beskrive serien. Legg til sjokk, vantro og intriger av en annen verden (bokstavelig talt) og du har en beskrivelse av hva Game of Thrones er. Det herlige universet i Lord of The Rings er som en liten bisetning til sammenligning. Blodet spruter, pupper svaier vidunderlig i vinden for å bli avløst av sjokkerende svik og dødelige feilvurderinger. Dette er domino på et nytt nivå, hvor et etablert middelaldersk-inspirert klassesamfunn står for fall. Det er umulig å vite hvem som blir stående som seierherre – om noen i det hele tatt.

Jon Snow og resten av murens voktere vet lite om hvilken farer som lurer

Sagn om fryktinngytende drager gir barn mareritt, men den frykten er ingenting mot den stumme lyden av angst alt snakk om “The White Walkers” gir. Nettopp mot denne trusselen – sist bevitnet for tusenvis av år siden – er det i nord reist en gigantisk mur som får den kinesiske mur til å virke som en bleik liten dverg til sammenligning. “The Night’s Watch”, som hovedsakelig består av dømte kriminelle, er satt til å vokte muren i bitende kulde. Noe de har gjort i hundrevis av generasjoner. Lite aner de hvilken farer som lurer fra isødet i nord. For det er tilbakekomsten av de skremmende vandrende hvite som starter historien vi følger i seriens første sesong.

Den overnaturlige trusselen er et bakteppe til en mer menneskelig konflikt i emning. Kampen om tronen. Det er sjeldent fred i Westeros, men et par tiår siden forrige store opprør – som felte daværende Kong Aerys – har gitt et historisk pusterom til kontinentets innbyggere. Men freden er så absolutt i ferd med å gå mot slutten, grunnet dominoeffekten en hemmelighet i den mektige Lannister-familien setter i gang.

 

Familiefeider til et nytt nivå

“Vinteren kommer” er det berømte slagord til familien Stark, etterkommerne til den beryktede Brandon the Builder. Den store murens arkitekt, hvor familien gjennom årtusener bygget både den og kongeriket Winterfell. En vinter i Westeros er ikke for den som er glad i å ligge på en solfylt strand for å få en brunfarge god nok til å tiltrekke nærmeste Lord. Nei, for her varer en vinter i flere år og nå er en ny vinter på vei. I stummende mørke venter en fare et folk ikke kan møte splittet. Men splid er hva som venter.

Sean Bean er vidunderlig som protagonisten Lord Stark

Familiens patriark Lord Eddard Stark (Sean Bean) er en prinsippfast og lojal mann, som har sverget sin troskap til å beskytte Westeros i nord og tjene sin gode venn Kong Robert Baratheon. I en tid hvor ryktet om at “The White Walkers” er på vei tilbake og et funn av Dire Wolfs – gigantiske ulver som ikke tidligere er sett sør for muren – har Lord Stark nok av ting å ta seg av. Men kongen vil det annerledes, for han trenger en arvtager som sin høyre hånd i hovedstaden King’s Landing.

Jaime Lannister, seriens mest komplekse karakter, er ikke Jon Snows beste venn…

For Lord Stark er det ikke et ønsket sted å være. Han vet at i en verden hvor så mange vil lede, er det bare et tidsspørsmål før den som leder får en velplassert kniv i ryggen. For en sann ridder er det å komme inn i et vepsebol  av politikk, svik, maktbegjer og livsfarlige hemmeligheter langt fra ideelt. Med sine to døtre drar han noe motvillig fra Winterfell og blir vår hovedprotagonist der han søker å avdekke hemmeligheter og trusler mot kongen. King’s Landing er en slagmark, men det er ikke de vante sverdkampene krigeren Lord Stark møter. Her er våpnene brutte løfter og sølvtunger, hvor en velplassert dolk teller mer enn et livs erfaring som soldat. Han er absolutt ute av sitt element.

Han er ikke alene om å få fokus, for karaktergalleriet i Game of Thrones er mer folksomt enn det jevne horehus. Familien Stark, med Lord Starks 6 barn, er familien som setter ære og lojalitet øverst. En av dem er Jon Snow, som er halvbror til resten. Hvem hans mor er forblir et mysterium. Eldstesønnen Robert må etterhvert ta lederskap når faren reiser, mens datteren Arya ikke har planer om å gjøre som jenter flest. Familien Baratheon er den som på papiret har mest makt, for her sitter kongen selv – ypperlig spilt av Mark Addy. Den mektigste familien er derimot familien Lannister, for i Westeros er vekten av en manns gull en målestokk for makt. Og ingen er rikere enn familien Lannister. Det er dynamikken og rivaleriet mellom familien Stark og Lannister som er den sanne styrken denne sesong. Motsetningen mellom prinsippryttere og grådige pragmatikere – hvor en stakkars dverg og en lat og grådig konge havner i midten – driver historien fremover.

 

Konspiratoriske tvillinger, en intellektuell dverg og drager…

Jaime Lannister og hans tvillingsøster Dronning Cersei Baratheon er de to som virkelig starter bråket, hvor de av grunner som blir avslørt ut over sesongen tilsynelatende står bak mordet på den forrige høyre hånden til Kong Robert. Men den som får mest fokus av Lannisterne er dvergen Tyrion, mesterlig spilt av Peter Dinklage. Det bør vanke Emmy for den prestasjonen han her gjør (og hans konkurrenter bør stort sett være fra denne serien, for her kryr det av godt skuespill).

Fansen har startet sin egen kampanje for seer-favoritten Tyrion Lannister

I Essos, et annet kontinent, er familien Targaryen en viktig parallell historie. De bannlyste etterkommerne av den forrige kongen planlegger sin retur, prinsesse Daenerys er en av sesongens fire viktigste protagonister. Etterkommer av drager sies hun å være, men må leve under broren Viserys kommando. Enn så lenge. Emilia Clarke og Harry Lloyd gjør en formidabel innsats, selv om kanskje Viserys er en av de få i denne serien som vipper litt mer over i det stereotypiske. Søsknene Targaryens plan for tilbakekomst er avhengige av den barbariske lederen Khal Drogo (Jason Momoa), som ikke nøler med å rive strupen ut av en illojal følgesvenn.

Det er langt flere karakter og anmeldelsen kunne holdt på som en lang roman for å fortelle deg om dem. Det er et fellestrekk for dem alle: De har hver og en hundrevis med sider hva bakgrunnshistorie angår. Ingen serie der ute har karakterer med slik dybde og forhistorie, og hver og en av skuespillerne inntar rollen med en trygghet og visshet om hvor karakteren kommer fra. Det er en trygghet som gjenspeiler seg i hver eneste rolle. Det er noe eget over måten eksempelvis Kong Robert og Lord Stark detaljert mimrer om fortiden, med en tydelig nostalgisk tone. Ingen tilbakeblikk forsøkes brukt, vi seere har å følge med og prøve å notere ned alt som nevnes. For alt spiller inn.

Emilia Clarke får nok et stort gjennombrudd etter imponerende innsats som Daeryn

Selv barneskuespillerne gjør en fantastisk innsats. Normalt er barn i en serie litt som bakrusen etter en god fyllakule. Et nødvendig onde. Unger er søte og uskyldige de, gode skuespillere er de derimot sjeldent. Men ikke her. For her stråler de! Isac Hempstead-Wright (Bran Stark) og Masie Williams (Arya Stark) er ren perfeksjon. Jack Gleeson er for øvrig en ung mann som gir liv til en av tidenes mest ufyselige og jævlige bad-guys. Det er ment som et kompliment, for Prins Joffrey Baratheon er en de fleste vil elske å hate.

Joffrey tar “ufordragelig bad-guy” til et nytt nivå.

Intrigene i Game of Thrones er komplekse og ofte vanskelig å holde styr på. Når det hele er basert på en umåtelig populær bokserie er det ikke rart. Forfatter George R. R. Martin har skapt et rikt univers og serien tjener på alle de år med arbeid han så møysommelig har lagt ned. I motsetning til de fleste serier basert på bøker, så forstår jeg det slik at den holder den seg ganske så trofast til kildematerialet. Bøkene er elsket, og jeg kan – siden jeg ikke har lest de – slå fast at Game of Thrones står godt på egne ben også. For dette er magisk.

Den er blodig, grotesk, sexy og så inn for jævlig sjokkerende – banneord formidler lyden av vantro episode etter episode. Hvordan våger de å gjøre som de gjør? Det eneste forutsigbare med denne sesongen er at den er frustrerende uforutsigbar. Den bryter med så mange uskrevne regler at det blir en fryd for sinnet. Jeg banner, fekter med nevene og forbanner perfeksjonen til svinene i denne historien. Det er nødvendig, for sjeldent har fokus på karakterer og utvikling vært mer til stede. Jeg har lyst til å både banke opp Martin og gi han en klem for det han har fått til. Det engasjerer på et sjeldent høyt nivå.

 

Visuell nytelse, med hele kapitler skjult mellom linjene

Den store utfordringen for serien er å få med seg alt av historie. Selv med et stort budsjett viser det seg umulig å visualisere alt – ei heller gir ti timer nok tid til det. Det skjer nesten like mye “off screen” som hva vi blir vitne til på skjermen. Faren er om det som vises er uinteressant, for det er ingenting mer frustrerende enn å se noe helt banalt mens viktige vendinger blir overlatt til en karakters beretning. Her har de vært flink, for det meste er der for å drive frem neste sekvens. Men enkelte hendelser som det unnlates å vise oss er det kjipt å overlate til fantasien. I denne sesongen gjør de det bra, men fremover ligger det en fare her – snarveier der hvor pengepungen ikke strekker til.

Det er et lite paradoks, for det brukes mer penger på denne serien enn de fleste andre. Det blir litt urettferdig å forvente mer. Landskapet er nydelig, med dybde og detaljer jeg aldri har sett i en serie før. Det er som vinden slår mot ansiktet, jeg setter på pause for å virkelig få inn over meg det nydelige der kongen og hans følge rir på hesteryggen i villmarken. Jeg forventer nesten at blodet vil sprute inn inn i stuen, mens det er som å være til stede i rommet hvor de (ikke rent få) erotiske sekvensene finner sted. Dette er ikke billig, men samtidig har serier som Rome klart å vise oss slag og action som Game of Thrones ikke makter. Det er ikke umulig å få til.

Game of Thrones tar seg tid. Den bygger opp til et klimaks episode etter episode. Serien starter med at det ikke vises nåde til en mann med en livsviktig oppdagelse, en hendelse som gjentar seg mot slutten og gir en skjebnens ironi over det hele. Om de bare hadde latt han leve, ville de visst. Først i retrospekt kan man se hvor god de første episodene virkelig er. Når alt går til helvete i sesongens andre halvdel så er effekten forsterket av at serien har brukt tid på å vikle deg inn. Som en gigantisk fisk man må jobbe hardt og lenge med. Hoder flyr, vi blir vitne til halvpornografiske knull mellom heftige slag vi ikke får sett og attentat finner sted mellom episodene. Dette er en serie for voksne. Det er så mye å ta inn, så overveldende detaljert og sjokkerende. Viktige personer blir drept i en bisetning, de unnes ikke engang en cm med filmrull. Absurd og forfriskende! Karakterene er så dype og fascinerende, det er en favoritt der ute til alle.

 

Konlusjon

Dette er en serie om makt, begjær, lojalitet og svik. En serie av konsekvenser som med tilgivelse kunne vært unngått. Det er historien om de som leter etter en ny å dolke i søken etter makt. Ingen er trygg, for dette er tiden da kampen om tronen tar til for alvor og det er en kamp jeg anbefaler deg å overvære. Jeg simpelthen elsker hvordan TV-skjermen gir meg muligheten til å besøke dette magiske landskap som er farget i blod og begjær. Den tjener så absolutt på et etablert rikt univers som det er lagt ned flere års arbeid i å utforme.

Dette er en snakkis, kanskje den største siden Lost herjet i forrige tiår. En serie for voksne som tåler en historie over 9-10 timer. Et lite minus er at med så mye bra, er 10 episoder (og ca. 60 millioner dollar) fortsatt ikke nok til å ta for seg alt. En episode eller to til hadde gjort sesongen godt, men blir samtidig mye å forlange.

Stalk Vidar

Vidar Daatland

Serienytts vaktmester er ansvarlig redaktør og teknisk ansvarlig. Grunnla siden i 2011. Den selverklærte geeken er utdannet medie- og informasjonsviter.
Stalk Vidar
ALT I ALT
Karakter
SHARE
Forrige artikkelChord Overstreet fremdeles med i 'Glee'
Neste artikkelCharlie Sheen blir sint?
  • http://www.facebook.com/people/Steffen-Linus-Jensen-Sto/571921351 Steffen Linus Jensen Stø

    Tidnes beste fantasy whatever, bortsett fra Rigness Herre – GARANTERT!

    • http://serienytt.no Eirik W. Talberg

      Defintivt enig. Skal straks få lest bøkene, så se serien en gang til, tenker jeg.

  • http://twitter.com/seriefreak SerieFreak

    Utrolig bra anmeldelse. Kunne ikke sagt det bedre selv. Dette er årets “MUST SEE”. Og ja, her tyr jeg til capslock :) Har så smått begynt å lese bok 1. Dette gav mersmak!

  • Aleksander L

    Er det en mulighet for at dere legger ut dato for lanseringen på DVD og bluray på serier her inne på serienytt? :)) er ikke alle som har fått sett episodene på tv, og da er alternativet å kjøpe aktuelt =)

    • http://serienytt.no Vidar Daatland

      Hei Aleksander!

      Ja, dette kommer – både for norske og engelske utgaver. Regner også med vi får på plass dette i en egen app også, om du er en smarttelefon-bruker :)

  • Prient Mahes